Begrepet «russerevy» ligger på tungen når jeg skal omtaleforestillingen Tosca & Co, en nesten komplett fremførelse av Puccinis«Tosca» (1900). Denne versjonen er påkledt en temmelig forvrøvlet historie omen maktkamp mellom Norsk kulturråd, Kulturdepartementet, MusikernesFellesorganisasjon, og på finurlig vis er også Kirkelig kulturverksted blandetinn i det hele. Hvis du som leser dette, allerede nå er rimelig forvirret, såer det helt i orden.
Oslo Strykekvartett har skapt forestillingen sammen med treutmerkede operasangere: Isa Katharina Gericke, Thomas Ruud og Njål Sparbo.Gericke er Tosca, Ruud er Cavaradossi og Sparbo er både Scarpia og Angelotti.De fire musikerne i kvartetten innehar mindre roller, og særlig bratsjist AreSandbakken viser seg som en utmerket «sagrestano» — kirketjener. På samme visblir cellist Øystein Sonstad en bedårende gjeter, eller avisgutt som det heteri russerevyversjonen, med en påfallende god falsett og en på celloen påmontertkubjelle.
Puccinis orkesterversjon er omskapt til strykekvartett på enforbløffende måte. Det er en fryd å oppleve komponistens intensjoner såfabelaktig gjenskapt av kun fire strykere, riktig nok med bruk av bådeplystrelyder og sang-effekter under veis. Gryter og kar i ulike designsfungerer utmerket som kirkeklokker og slagverk når det trengs. De tre sangernepå scenen gjør flotte operaprestasjoner og de store stemmene klinger utmerketselv i den akustisk nokså tørre Multisalen i Kilden. Mest imponerende er ThomasRuud – en ekte heltetenor med den der lille knekken i stemmen som får oss til åsukke litt ekstra mens de største ariene pøses ut i salen. Sangerne forholderseg hele tiden til noter. Det opplevde jeg som en svakhet ved forestillingen.Operasangere må jo kunne sine ting utenat, og de få og små innspillene i norsktale burde man kunne lære seg utenat i tillegg til hele operaen på italiensk.