Da Lenny Kravitz debuterte med «Let Love Rule» for ganske nøyaktig 25 år siden, var det faktisk noe forfriskende over ham. Ingen blandet 70-tallsrock, -funk og -soul riktig som han gjorde. I 2014, derimot, er stort sett all rock retrobasert, og Kravitz selv har resirkulert de samme gamle ideene helt siden album nummer tre eller fire. Til sitt tiende har han da heller ikke klart å komme opp med ett eneste originalt riff eller inspirert arrangement. Ikke har han tatt seg bryet med å skrive skikkelige låter heller. Singelen «The Chamber» er riktig nok helt OK harryrock og «The Pleasure and the Pain» er helt OK soulrock. Men den avsluttende Smokey Robinson-coveren «Ooo Baby Baby» tjener bare til å synliggjøre hvor fattig resten av låtmaterialet er på grunnleggende ting som melodier, hooks og refrenger.
Det hjelper selvsagt ikke at 50 år gamle Lenny Kravitz skriver tekster som en skolelei fjortis. Så godt som alle låtene på «Strut» handler om sex, men å lytte til dem føles omtrent like opphissende som å bli dasket i ansiktet med en våt sokk.
Jeg skulle til å foreslå et gjenhør med Kravitz' «Greatest Hits»-abum som et alternativ, men hvorfor ikke heller finne frem noe gammel Prince?