Forfatter: Gerd Kvanvig
Forlag: Oktober
Det kan godt være at Gerd Kvanvig har noe viktig på hjertet. En fortvilelse over menneskenes ferd i år 2010, en angst for fremtiden og en visjon av hva som kommer til å skje. Hun lanserer et språklig eksperiment som etter mitt skjønn antakelig forsøker å formidle noe av dette, uten helt å lykkes. Har man noe viktig å si, bør man vel forsøke å skaffe seg lesere?
Hva husker jeg etter å ha lest denne boka? Fint lite. At språket var sært og rart og noen ganger virket flinkt konstruert, ja. At jeg møtte noen språklige bilder som var fascinerende. At jeg tenkte det er bra den er på bare 120 sider, for mer enn det orker jeg ikke av dette. At jeg spurte meg selv, er dette imponerende? Er det verd å bruke tid på dette?
Noen dager senere er det i stor grad bare irritasjonen som sitter igjen. Jeg kommer neppe til å bla i denne boka en gang til. Meldinger fra dødskloden er som om Salvador Dalí skulle ha skrevet kortprosatekster i stedet for å male bilder. Her beskrives det groteske, livets forgjengelighet, vår klodes utsatthet og våre levemåter på denne stakkarslige kloden som noe som fører rett i fortapelsen og undergangen.
«vi holdt oss innendørs, for tåka av aggressiv likegyldighet lå tykk i gatene. Lystgass og aerofisert kokain, og annen dritt, trengte seg inn i kroppene våre (vi som ennå kjente lyst og hadde minimalt med evne til å vite om dritten).»
Særlig oppbyggelig er dette ikke. Og en kilde til dypere erkjennelse av tingenes tilstand i vårt politiske liv? Snarere et skrik av protest som ropes ut i skogen, og som nesten ingen hører.
