Om angst, lede og sårbarhet gjennom tidene.
Oversatt fra svensk av Monica Aasprong
Forlag: Cappelen Damm
Boken handler om oss alle.
Begrepet melankoli har ifølge forfatteren minst tre dimensjoner: et stemningsleie, en følelse og en sykdom. De fleste har erfart melankolien som en forbigående stemning. Som følelser som har den mange navn: nedstemthet, mismot, lede og tungsinn. Og alle har ulik vekt og klang. De er vanligvis ikke forbundet med mentale lidelser. I stedet peker de mot et spesielt tema: Tap. Melankoli betyr tap av mening, men også konkret tap av språk, handlekraft og i enkelte tilfeller personlige belastninger som gjør det til et ork til å komme seg ut av sengen når dagen gryr.
Melankoliens farge er svart eller blå. Blånyansene løper fra lysende safirblå via skumringblått til dypt blå. Men fargen kan også være grå eller hvit. Depresjonen farge blir beskrevet som irrende grønn. Selv om boken ved første gjennomlesning, kan oppleves som et vesentlig stykke faglitteratur, gir forfatteren ved hjelp av eksempler det melankolske rom en aktualitet vi trenger i vår teknologiske hverdag. Selv om mange av de forklarende illustrasjonene hennes er hentet fra litteratur fra det 18. århundre, bekrefter de mer dagsaktuelle beskrivelsene at selv om vi lever i dag, er situasjonen for melankolikeren stort sett den samme.
Det er dagens samfunn professor i idéhistorie, Karin Johannisson, beskriver. Ikke minst i de avsnittene hvor hun er viser at nedstemthet kan være en tung belastning. Selv om Victor Hugo har sagt at «melankoli, det er lykken ved å være sørgmodig», kan denne situasjonen for andre oppleves som ganske spesiell, eller enda sterkere sagt: en tilstand som grenser mot det sterkt belastende.
Johannisson gir oss gjennom denne boken et bilde av samfunnet slik det har utviklet seg gjennom et par hundre år. Det kan være skremmende lesning, men også oppmuntrende. I en tid med stadig nye informasjonskanaler, og en hverdagsteknikk som bare unge mennesker behersker, vil mange eldre mennesker bli hengende etter. Og de vil kanskje oppleve det som en form for tungsinn, grensende mot håpløshet.
Men uansett gir denne boken oss et bilde som fascinerer og betar leseren. For den handler om oss, om mitt melankolske rom og leserens. For melankolien kan prege en by, ett landskap eller en spesiell plass. Nobelprisvinneren Orhan Pamuk beskriver en spesiell Istanbul-melankoli, som en sugende stemning av sorg og tap, og som en slags hukommelseskunst over restene av en stor kultur. Melankoli rammer nemlig ikke bare enkeltindivider, men også grupper, klasser og hele samfunn. Hevet opp på et kollektivt nivå kan det være en allmenn følelsestilstand eller en reaksjon utløst av hjemløshet eller maktesløshet. Det gjør forfatterens tema uhyggelig viktig. For egentlig har vi alle en rem av huden. Vi befinner oss mer eller mindre i det melankolske rom.
