Casino Royale
USA 2006
Regi: Martin Campbell
Manus: Neal Purvis, Robert Wade, Paul Haggis etter Ian Flenings roman «Casino Royale»
Skuespillere: Daniel Craig, Eva Green, Mads Mikkelsen, Judy Dench
James Bond-kulturen er ikke bare et moderne eventyr, det er ren eskapisme. Som Julenissen.
Kanskje skyldes det en karakterbrist, men noen av oss – ikke så få, forresten – synes både Julenissen og James Bond-kulturen er liflig, lekker, den glitrer og løfter oss litt. Som et godt show.
Men også shows trenger fornyelse, trenger å spavendes en omgang eller to.
Og det er nettopp hva filmmakerne har maktet denne gang. Mye er rykket opp med roten: Figuren Q, mannen med alle de tekniske duppedittene, er totalt borte. Bonds forhold til sjefen M er ikke en form for far/sønn-forhold lenger. Og når bartenderen spør om Bond vil ha martinien rystet eller rørt, svarer han «Det gir jeg blaffen i».
Denne gang baserer Bond-manuset seg på Ian Flemings første roman om James Bond, «Casino Royale» fra 1953 (filmet i 1967 som en komedie med blant andre David Niven).
I boken er hovedskurken, Le Chiffre, tilknyttet KGB. Her er han den samme kalde, smarte mennesketypen, men han er omskapt til en figur som finansierer terroraktiviteter verden over. I filmen skylder han, etter dårlige transaksjoner, et terrorsyndikat store, store penger. Derfor setter han opp et pokerspill på meget høyt nivå i Casino Royal i Montenegro. Bond blir plassert ved pokerbordet av sin sjef for å knuse ham.
Bond-figuren er utformet langt mer realistisk enn på svært lenge. Og den sjette Bond, Daniel Craig, lager sin egen type og fyller smokingen til sine forgjengere og vel så det. Mer rå enn elegant, mer kaldblodig enn flørtende. Og med ekte følelser dypt inne et sted, i nærheten av hjertet, vil en formode.
Men for all del: Med sine lakoniske replikker, med sin sans for kvinner, med sin snarrådighet og sine actionevner. Kort fortalt: En glimrende ny James Bond, basert på den gamle arkitekturen til forfatteren Ian Fleming.
Glimrende er også danske Mads Mikkelsen som skurken Le Chiffre. Mikkelsen formår å formidle iskulde og hjernebriljans, og i skimt vise et ikke helt balansert sinn.
Også Eva Green gir Vesper Lynd egenverdi, hun blir noe helt annet enn en bikinibimbo.
Som ren actionfilm er «Casino Royale» meget dyktig skrudd sammen: Alle de kjappe og drabelige actionklisjeene er på plass, men de stoppes hårfint i tide, slik at det ikke blir for mye av det gode. Og det gis hvilepauser, men hvilepausene har dynamikk, nerven er hele tiden til stede, som en stoppeklokke nær øret.
Sum: En av beste Bond-filmene noensinne!