Av en eller annen grunn synes folk ute i Europa at det er spennende og morsomt å dra på konsert for å høre blippene, bloppene og rytmene og stemningene som bergenskollektivet Casiokids skaper. De har blitt et kultband i mange land.
De låter best på de instrumentale låtene. Men selv da er det ikke mye verdi i det hjemmesnekrede lydbildet til Casiokids.
Aller verst blir resultatet når de synger sine naive og puslete tekster som på «Finn bikkjen». Huff! Casiokids høres ut som om de ikke mestrer oppgaven de forsøker å løse. Det er nok denne sjarmen som tiltrer og fanger lytteren på «Fot i hose» og «En vill hest». Deres lurvete, skakke og skeive elektronika kan fremstå som underholdende under første lytting. Men det fins ikke så mange grunner til å høre på dette en gang til.
