Marte Wulff har med hjelp av gode venner (og kjæreste Thom Hell) laget et album som har sine øyeblikk av velprodusert godlyd. Dessverre har melodiene en tendens til å gli inn i hverandre — jeg savner en større grad av variasjon på dette albumet. I likhet med Thom Hell er det småvakker poprock som er bærebjelken. I Wulffs tilfelle er det oftest piano-drevne låter det går i. Hun har en pen, lys stemme, men den blir litt for flor-lett og ender med å mangle substans. På ett av albumets beste spor, «Lady», har Wulff mulighet til å trøkke til, men dessverre fortsetter hun å holde seg i det nennsomme hjørnet. Men det er også ting her som peker mot at Wulff & Co har muligheter til å komme sterkere tilbake: Arrangementene, med klarinett og strykere, løfter ofte låtene, som ellers ville hengt over kanten til det anonyme. Nå er albumet bare et halvveis anslag. Vi håper på mer blod og svette ved neste korsvei.
HARALD FOSSBERG
Litt for nennsomt
MARTE WULFF
Jacket
Sonet