KRISTIANSAND: Bak ryggen hennes ler de øvrige lunsjgjestene så pastaen spruter. Hvis de overhodet var i tvil, ja så har de nettopp fått bekreftelsen; Jorun Stiansen is in tha´ house!

— Du, hør her, jeg har jo sagt altfor mye allerede!

Den lille adrenalinbomben som aldri ble forklart forskjellen på inne- og utestemme innser at hun har avslørt vel mye allerede. Hun skulle aldri ha svart «mannebeinet». For det var det hun svarte på vårt spørsmål om hun fortsatt bor på hotell når hun er i Oslo!

— Da bor jeg hos mannebeinet mitt!

— Hvem mannebeinet?

Nå er piggene ute. De tabloide varsellampene blinker rødt og i hodet ser hun allerede for seg overskriften.

— Hør her; Han er en helt vanlig fyr. Ikke er han musiker, er du gal det hadde gått helt galt, og ikke er han kjendis. En helt normal gutt, sier hun, løfter gaffelen og senker guarden.

Sånn, da var det gjort. Katta er ute av sekken, til alle det måtte gjelde: Jorun har fått seg kjæreste. Han bor i Oslo, og når den lille mørke fra Vennesla er i Oslo, ja, så bor hun hos sin nye kjæreste - mannebeinet.

— Jeg skal aldri ha barn, jeg skal aldri gifte meg, det finnes ingen planer om å kjøpe hus, og jeg er ikke på jakt etter Volvo - nei, det er jo nå det begynner, sier Jorun Stiansen for å kverke alle oppfølgingsspørsmål.

Punktum. Det tabloide tannhjulet har fått nok smurning.

Sjefen

Det har skjedd noe med henne, den usjenerte fargeklatten som bredbeint trampet inn i de tusen hjem og sang så vakkert at den norske folkesjela smeltet over tastene på mobiltelefonen.

Jorun er blitt voksen, i en alder av 23 år. Hun har tatt kontroll over sitt eget liv, og ikke minst over en karriere som var i ferd med å galoppere rytteren i senk. I dag er hun fritt vilt for de plateselskapene som måtte ønske henne i stallen, og hun er sin egen sjef, og sin egen manager. Ingen kan lenger tvinge henne til Strømmen Storsenter for å mime, uten at hun selv ønsker det. Hun velger selv sine intervju, og hun velger selv hvem hun vil jobbe med. NRK ville ha henne som programleder, men fikk nei. TV2 ville ha henne med i Isdans, men fikk nei.

Sjarmtrollet som i hele sitt korte liv hadde sett for seg en karriere som eier av G-Sport i Vennesla, er blitt popmusikkens lille Tårnfrid, med eget firma og stålkontroll.

— Jeg er nok litt ego, jeg må innrømme det, sier hun og får et alvorlig drag over øynene.

— Jeg flyr i møter i Oslo hele tiden, men jeg liker det. Det føles fantastisk å kunne herje og krangle litt med disse bransjefolkene. Jeg er sikkert krevende å jobbe med, men sånn må det bare være. Jeg vil bestemme selv nå, sier Jorun Stiansen.

Og legger til:

— Det er min karriere og jeg har tenkt å være artist i mange år. Jeg har ikke lyst å gauke ut sanger som andre har laget bare for å holde trynet mitt varmt i media!

Det er derfor det har vært så stille rundt henne. Hun oppsøkte stillheten selv. Hun ville ut av media og inn i seg selv, og jakten på det perfekte har ført henne til Trondheim og produksjonsselskapet DeepFrost.

— Endelig har jeg funnet mennesker som skjønner hvor jeg vil med musikken min, folk som vil hjelpe meg, og ikke seg selv, sier Jorun Stiansen.

Klissfritt

Det løsnet egentlig først for et par uker siden. Hun kunne gitt ut en plate for lenge siden, hun var praktisk talt ferdig, før hun røsket i håndbrekket.

— Det låt ikke slik jeg ønsket, det var ikke «mitt produkt», sier hun bestemt.

Jorun vil styre unna popens mest klissete fasetter. Det skal være «groovy» og med «edge» og med fullt band.

— Jeg gidder ikke servere noe kjærlighetsmøl, aldri i verden, sier hun og stikker en finger i retning drøvelen.

Jorun har noe spennende på gang. Noe utenom A4-popen, og hun gleder seg til å presentere det. Kanskje får vi første smakebit allerede til sommeren. Fram til da kommer hun til å pendle mellom Vennesla, Oslo og Trondheim - i en koffert full av klær som hun aldri rekker å vaske før neste flyavgang - på jakt etter seg selv i et musikalsk landskap hun selv vil male.

— Jeg er veldig rastløs som person, det er nok derfor jeg trives så godt med pendlingen. Men samtidig kjenner jeg at det gir utrolig mye inspirasjon de ukene jeg er hjemme med familien og kompisene mine.

Kjendisjaget

Sist helg dristet hun seg til og med ut på byen. Hun stod utenfor På Hjørnet, hvor hun i morgen kveld skal ha akustisk konsert, men å gå inn ble for skummelt.

— Alle som var der inne var jo to meter høye, hadde langt hår og gikk i svarte skinnjakker. Jeg turte ikke gå inn, ler Jorun.

Hun endte opp på Kick, og når et Idol entrer natten går det selvsagt ikke upåaktet hen blant pekefingre og mobiltelefoner.

— De aller fleste er hyggelige, men det er alltid noen som skal lage bråk. Utenfor Parko var det ei dame som la begge hendene på kinnene mine og dro meg helt opp i trynet hennes. «Jorun Stiansen, du er bare så nydelig. Jeg er hetero, altså, men du er bare så nydelig», sa hun og jeg var så langt unna å klikke, forklarer Jorun og viser oss et åpenrom på to millimeter mellom pekefinger og tommel.

En annen bedugget klegg virret rundt med mobiltelefonen i konstant kamera-ladegrep. Han jaktet på et bilde av en litt sliten Jorun på tur hjem fra byen.

— Jeg oppsøker ikke lenger steder der jeg vet at sånne mennesker henger. Jeg sitter heller på en brun pub sammen med gode venner enn å gå på klubber der jeg vet det kan bli bråk, sier hun, og innrømmer at kjendisfaktoren har påvirket hennes væremåte.

— Jeg går ofte med haka nede på brystet og ser i bakken når vi skal inn på utesteder. Det er en slags forsvarsmekanisme, sier hun og blir veldig tankefull.

— Det føles litt rart å innrømme det, for jeg vil jo ikke være sånn. Det ligger ikke til min personlighet å gå med hodet bøyd, men det blir en slags prevensjon mot ubehageligheter, sier Jorun Stiansen, og pirker med gaffelen der cæsarsalaten lå duggfrisk for en liten time siden.

Etter et par rundturer i tallerkenen lyser hun opp - igjen, og konkluderer:

- Du, e he det egentlig veldi' greit!