PARIS: Da 62 musikere fra Kristiansand symfoniorkester entret scenen på Théâtre des Champs-Élysées fredag kveld, hadde de utsikt over 1945 forventningsfulle fjes, fordelt over fem etasjer kledt med rød fløyel og gull.
Konserten «Symfonisk Django», tidligere fremført i Kristiansand, skulle nå testes på et publikum som både er godt vant — og hjemmehørende der Djangomusikken er dyrket fram og foredlet.
Hjemmebane hørtes ut til å være en fordel da solistene skred til stolene. Selv om bassist Svein Aaborstad og gitaristene Jon Larsen og Andreas Öberg høstet heftige håndflateklask, var det med franske Biréli Lagrène og rumenske Florin Niculescu frekvensen nådde feberforventning.
Oppfylt drøm
Vi har kommet hele veien fra Kristiansand for å gi dere virkeliggjørelsen av Django Reinhardts drøm, erklærte idéhaver og Hot Club de Norvège-gitarist, Jon Larsen, før han fordypet seg i franske jazzrytmer.
Djangos musikk, slik den spilles i Christianssand String Swing-konseptet, er ekstremt visuell. Kombinasjonen hårreisende soloer og smygende symfonifylde lokker fram lyden av tårer som triller, skyer som formes og en fottur langs franske fortauskafeer. Når rytmen virkelig raser av gårde, er det ikke som et strømlinjet hurtigtog, men et tøff-tøff-tog med sjarm.
Klassikere som Nuages, Coquette, Tears og Manoir de mes rêves brytes opp med improvisasjon fra solister i stjerneklasse. Lagrene og Nicolescu er like lekne som to fjortenåringer på løkka, som begge vil holde ballen lengst mulig - og ikke er helt sikre på om lagspill er tingen for dem. Heldigvis vet en smilende dirigent Peter Zsilvay når han skal sette ned taktstokken, og det ertende samspillet dem imellom får publikum til å føle seg hjemme.
Hjemmekos
Og i en sal med 2000 mennesker og nær tjue meter under taket, er det godt gjort å fremkalle følelsen av å sitte i stua med gode venner.
Franskmennene hørtes ut til å føle seg ekstra godt vartet opp da også Christian Escoudé smøg seg med på laget mot slutten av konserten. Den var likevel ikke over før KSO og strengesolistene toppet det hele med en dampende og dansende Belleville.
Men etter halvannen time musisk moro, og to ekstranumre, fikk tonetryllerne tusenganget applaus til takk. Publikum forsvant ut i den parisiske natten med såre håndflater og balsambehandlede øreganger.