— Den kom stadig tilbake. Den var oppe og vaket med snuten og plasket med halefinnen. Jeg fôret den, den spiste seg mett, og så forsvant den.
71-årige Øyvind Lund sitter i godstolen hjemme i stua på Rismyr i Songdalen og forteller. I sofaen sitter Max August Key Graarud (13) og Kai Erland og lytter. Lunds godt bevarte laksehistorie blir nå avslørt for offentligheten, i form av teaterstykket "Gutten og laksen". Erland har skrevet manus, Max skal spille den unge laksevennen.
— Det er kult at det har skjedd. Det er helt utrolig at han har opplevd dette, sier Max.
Dyrevenn
Lund vokste opp på Vognsneset på Langenes, der han bodde med sin mor og bestefar. Nærmeste lekekamerat var ei ni år eldre jente, som bodde et godt stykke unna. Han sier selv han var "forferdelig ensom", men han hadde godt selskap av ulike dyr. Han avlet opp en hane etter å ha lagt et egg i et skjærereir. Han knyttet seg til et tåtelam han hadde ansvar for. Og han lekte på jordet med de to grisene de hadde. Historien som nå blir teater stammer fra sommeren 1948, da han utviklet et vennskapsforhold med en laks.
— Jeg fisket mye etter bergnebb fra brygga. Plutselig en dag svømte det en laks der. Jeg ble i fyr og flamme, og ville fange den. Men det gikk ikke. To dager etterpå var den der igjen. Jeg kjente den igjen, for den var forholdsvis stutt og i godt hold.
Sildestim
Gjennom sommeren var Lund stadig nede ved brygga og matet laksen, men når vinteren kom ble den borte. Sommeren etter dukket den derimot opp igjen, og det noe uvanlige vennskapet fortsatte. Helt til det en dag kom en sildestim inn i fjorden.
— Fiskerne trålte på silda, og laksen kom i trålen. Bestefar rodde med meg ut til fiskerne. Jeg fikk laksen og holdt den i hendene mine. Den slo noen dvaske slag med halen, og bestefar sa den ikke ville overleve om vi slapp den uti igjen. Da grein jeg mine modige tårer. Fiskerne kjente historien om meg og laksen, men de brydde seg ikke. De bare lo, forteller Lund.
Tanter bekreftet
Den pensjonerte sjømannen og taxisjåføren har båret på den smått utrolige historien siden barndommen. Omsider turte han å fortelle den til kona Thorild.
— Jeg fortalte det til kona for 30 år siden. Hun bare lo av meg. Da ble jeg litt irritert, men heldigvis levde to gamle tanter, og de kunne bekrefte historien, sier Lund.
Prostatakreft
Nå blir det teaterforestilling i mars. Da teaterplanene først ble kjent, holdt Lund seg anonym. For seks år siden fikk han påvist prostatakreft med spredning til skjelettet. Han takker legene for at han fremdeles lever. Og nå føler han seg sikker på å leve over premieren i mars. Derfor står han fram.
— Kai har fått meg til å tenke, og jeg har nok blitt litt sentimental. Jeg har tidligere vært redd for å åpne meg for mye, fordi jeg har fryktet for å miste det, sier Lund, og tenker på sin ensomme barndom.
Han forteller at alle hans seks barn og ni barnebarn gleder seg stort til forestillingen.
— De er helt i hundre alle sammen, så dette skal bli gøy.
- Det blir et stykke om livet
Venneforhold mellom gutt og laks blir Kilden-forestilling
Teaterforestillingen "Gutten og laksen" vil spenne fra lek og glede til smerte og sorg.— Øyvind sa han ville fortelle noe fra barndommen. Kona var der også, og selv om det virket forunderlig, trodde jeg på historien, sier Kai Erland.
Det var etter at Kai Erland hadde satt opp stykket om einstøingen William W. fra Songdalen på Kilden i fjor Lund tok kontakt. Etter noen måneder i bakhodet, ble ideen formalisert til teater.
— Det blir et nært stykke om livet, om det å leve og om det å være et menneske. Og om den indre ensomheten. Det vil gå fra lek og glede til smerte og sorg, sier Erland.
— Noe vil være autentisk, og noe vil være oppdiktet. Den ytre historien forteller Øyvind, men man skal ikke lytte veldig mye for å høre at det er dypere linjer i det han forteller, sier manusforfatteren.