– Heivolls bok burde vært stoppet

SONGDALEN: Jon Michelet angriper Gaute Heivoll i kronikken «Heivolls problem» i Klassekampen lørdag.

– Det grunnleggende problemet er å skille mellom dokumentasjon og fiksjon. Vi forfattere må legge bånd på oss, og ikke dikte inn følelser og tanker i virkelige mennesker, for vi kan ikke vite hva de egentlig har tenk og følt, sier Jon Michelet. Synes du boka skulle vært stoppet? Si din mening i debatten!

Brannen

Den prisbelønte, unge forfatteren Gaute Heivoll (32) fra Finsland, kom på forlaget Tiden i år ut med romanen «Før jeg brenner ned».

Der skriver han i en halvt dokumentarisk, personlig beretning i roman-form, om historien fra 1978, da en brannstifter herjet bygda. Samtidig ble jeg-personen i boka født, og det samme ble også forfatteren Gaute Heivoll.

I boka omtaler han også foreldrene til brannstifteren, Alma og Ingemann, ved fornavn. Han omtaler også brannstifteren som Dag, og dette skal også være deres ekte navn.

– Som forfattere har vi ikke en Vær varsom-plakat, slik pressen har. Når man skal skrive hva de tenkte, folk som har levd i nær fortid, må man begrense hva man kan dikte. Man må respektere hva de var og er, også for personer som kjenner dem i dag, sier Jon Michelet.

Knausgård

Diskusjonen minner litt om diskusjonene rundt en annen sørlandsk forfatter. Karl Ove Knausgård har benyttet sitater og omtaler hendelser med medmennesker i stort monn i «Min kamp»-serien.

– Knausgård bruker også virkelige personer. Men Heivoll er mer interessant, for han går så langt inn i virkelige menneskers følelser og tankeliv. Han kan umulig ha visst at det han skriver er riktig.

– Trenger også forfattere en Vær varsom-plakat?

– Nei, men vi trenger denne diskusjonen. Jeg tror vi er i stand til å røkte debatten selv. Boka burde ikke vært skrevet sånn. Forlaget burde stoppet boka. En løsning kunne vært å gjøre den om til ren dokumentarbok. Da ville vi gått glipp av noe, men kunne unngått det jeg ser på som problematisk, sier Michelet.

Han viser også til en manglende debatt i 1967, da svenske Per Olof Sundman diktet opp en dagbok fra en ekspedisjon med virkelige mennesker 37 år tidligere, i romanen «Ingenjör Andrées luftfärd».

Ute av verden

– Men er det noe problem, når forfatteren omtaler mennesker som er døde?

– Det kan ikke være et vektig argument. De har levd, og de har levd i veldig nær fortid. Det går på disse folkenes ettermæle, sannferdigheten i det hele. Alle har et ettermæle, selv de laveste, de som kom dårlig ut også, sier Michelet.

– Du omtaler selv en krigsseiler i «Den gule djevelens by». Er det greit å gjøre det så lenge det er anonymisert?

– Det vil være skille hvis man anonymiserer, så man ikke kjenner igjen vedkommende. Selv gikk jeg ikke inn i hva han tenkte, men diktet om hva han kunne opplevd. I dag hadde jeg skrevet et innstikk i romanen og fortalt hva jeg gjorde. Jeg tror ikke det ville svekke forfatteren. Sier man det som det er, tror jeg man styrker autoriteten i teksten, sier Michelet.

— Må lyve litt

I en e-post til Fædrelandsvennen skriver han: "Jeg har kommet til at det ikke er riktig av meg å kommentere dette nå. Det gjelder også i Klassekampen".

Da boka kom ut sa Heivoll til Fædrelandsvennen 6. august at han er på riktig side av den etiske grensen:

– Jeg har forsøkt å skape et litterært verk som er uavhengig av de faktiske forhold, samtidig som det er sterkt knyttet til dem. Jeg bruker stedene og hendelsene som et ytre rammeverk. Innenfor dette har jeg vært nødt til å dikte. Oppgaven har vært å lyve på en sannferdig måte.

–Man skal ta hensyn til folk og deres historie, men det er en balansegang. Jeg ønsker ikke å støte, men som forfatter

kan man ikke ta for mye hensyn heller, sa Heivoll.

– Det handler om å skape dramaturgi, om å få alt til å henge sammen i romans form. Da er man nødt til å vri ørlite, trekke fra og legge til. Det ligger i romanens natur, sa Heivoll da.

I dag viser han til forlagssjef Richard Aarø. Aarø ler på spørsmålet om boka burde vært stoppet?

Prinsipptåkeheim

– Michelet må komme seg ut av sin prinsipptåkeheim, jeg har aldri hørt maken til prinsipprytteri. Han har ett poeng: man må opptre veldig varsomt når man går inn et slikt prosjekt. Mottakelsen viser at Gaute Heivoll har lykkes. Alle berørte og omtalte har omfavnet boken. Ingen har følt seg krenket. Selv biskopen har omfavnet boka, sier Aarø.

– Man kan ikke av rene prinsipper låse en forfatter fra å gå inn i slikt stoff. Vi har lovgivning som ivaretar personvernet. Ingen er støtt. Men den som tar opp dette er altså en aldrende forfatter fra Larkollen. Jeg forstår ikke Michelets motiver.

– Har Alma, Dag og Ingemann slekt som kunne reist en slik problemstilling?

– De navnene er fiktive. Ingen av de berørte familiene har kommet med annet enn anerkjennelse. Det finnes gjenlevende i slekten. Men romanen er basert på en sann historie, den gir ikke krav på å være sann. Han har ikke anonymisert, men fiksjonalisert hendelsene. Den sanne historien er bakgrunnen, forklarer Aarø.

Sant?

– Men er ikke meningen at leseren skal oppleve hendelsene og tankene i boka som sanne?

– Jo, den oppleves som en veldig sterk roman, og det forsvarer Heivolls prosjekt. Kraften kommer gjennom fiksjonaliseringen, en faktabasert bok ville aldri ha truffet så sterkt.

– Hvordan skal leseren skille mellom fakta og fiksjon i boken?

– Nei, det er ikke mulig, for det er en roman. Romanen har forrang her. Romanen vil ikke gi svar på slike spørsmål.

– Dette er noe av den samme kritikken som er gjort gjeldende i forhold til Karl Ove Knausgård?

– Jeg kjenner ikke all den kritikken. Den vesentlige forskjellen er at Knausgård sier han skal skrive historien slik han husker den, selv om at vet det ligger konflikter, og at mennesker blir rammet. Men Gaute vil nettopp unngå å krenke, og legger arbeid i det. Han har lykkes, bortsett fra med Jon Michelet. Det er helt utrolig, sier Aarø.

Søndag ettermiddag skriver Heivoll at han likevel ikke vil svare i Klassekampen:

«Jeg har kommet til at det ikke er riktig av meg å kommentere dette nå. Det gjelder også i Klassekampen.»

- Viktig diskusjon

– Utviklingen i norsk og internasjonal litteratur de siste ti årene viser en stadig større eksperimentering med former i grenselandet mellom fiksjon og dokumentarisme, som stadig vekk skaper denne typen dilemmaer, sier litteraturviter og anmelder i Dagbladet, Trygve Riiser Gundersen.

Han presiserer at han selv ikke har lest Heivolls bok, men sier også at både Agnar Mykle og Marcel Proust ble angrepet for å omtale faktiske personer.

– Det er viktig å diskutere dette, og uklokt å avfeie dem. Det er komplisert, og jeg forstår at forfatteren har noe berøringsangst for å diskutere spørsmålene i det offentlige rom, hvor temaene ofte blir svært forenklet, sier Riiser Gundersen.

Synes du boka skulle vært stoppet? Si din mening i debatten!