KRISTIANSAND : — Før tenkte jeg at jeg ikke ville klare å skrive. Men så presset behovet seg fram.
Grete Moljord har skrevet sin første bok, "Huset ved veien", som handler om oppveksten under og etter krigen da hun vokste opp i Vigmostad. Hun skriver om krig, fattigdom, motgang, men også om kjærlighet, og om å ikke bli sett som barn.
— Min mor ble født i 1910, ble slått og tvunget til å arbeide. Når man vokser opp sånn, tror man at det skal være slik. I dag er det annerledes. Dét er interessant, og derfor handler boka også om hvordan man behandler barn, sier Moljord, som skriver om tiden fra 1940 til 1958. — Jeg levde på en tid som er så utrolig forskjellig fra i dag. Ungdommer kan ha godt av å høre hvor lite vi hadde. Nå har jo mange altfor mye. De unge lever i en overflod, og de er rett og slett bortskjemte. Men det er ikke ungdommenes skyld, det er foreldrenes. Jeg bekymrer meg over utviklingen i tiden, men det er vel bare et tegn på at jeg begynner å bli gammel, sier hun. Og smiler.
Spesiell barndom
Hun begynte å skrive for å gi barnebarna et bilde av hvordan livet artet seg under krigen. Etter hvert så hun at kanskje andre også ville ha godt av å lese om det. Så hun fortsatte å skrive. Selv om det var vondt.— Jeg måtte gå inn i det vonde. Samtidig får man også bearbeidet mye. Jeg fikk en stefar da jeg var ti år gammel, han drakk og jeg hadde et veldig dårlig forhold til ham. Det var traumatisk, men jeg er opptatt av å få fram hvor viktig terapi hele skriveprosessen ble for meg, sier Moljord.
— Barndommen min var spesiell. Selv om jeg vokste opp under krigen, var det mye positivt i den tiden også. Som det sterke samholdet og at alle var opptatt av å hjelpe hverandre. I etterkrigstiden var det trangt økonomisk, men jeg føler meg heldig som vokste opp da. Vi var fornøyde med det vi hadde, legger hun til.
Raseproblematikk
Da hun først begynte å skrive, ble det vanskelig å slutte. Derfor er hun allerede i gang med bok nummer to. Den handler om ungdomstiden. Hun dro først til England. Så til Marokko, hvor hun traff han som ble hennes mann.— Jeg falt for en svart amerikaner i hippiemiljøet i Marokko. Jeg var hippie, og han var beat-poet. Vi var unge, reiste mye ut på eventyr, og dro mye rundt i Europa. Da vi fikk to barn, flyttet jeg hjem til Sørlandet, mens han fortsatte å være en globetrotter. Vi skiltes som venner, og var gode venner helt til han døde, sier Moljord.
Men da venner og familie så bilde av mannen hennes første gang, fikk hun reaksjoner.
— Da jeg kom hjem, viste jeg bilde av ham. "Men han er jo neger!", utbrøt min søster Det var ikke stuerent å være sammen med en som var svart på Sørlandet. Hvor kommer egentlig rasefrykt fra? Jeg forstår det ikke. Jeg hadde vært i utlandet i mange år, og tenkte ikke over slike ting lenger, jeg ble "fargeblind". Det ødela litt av forholdet til min søster i flere år, men vi skværet heldigvis opp igjen, forteller hun.
Det var da folk på hennes egen alder begynte å bli syke, at hun innså at hun måtte begynne å skrive ned minnene.
— Livet er skjørt. Jeg ser stadig vekk at folk på min alder blir syke, eller reduserte. Jeg tenkte at om jeg ikke formidler mine opplevelser, så forsvinner de kanskje med meg. Jeg har opplevd mye, på godt og vondt, og derfor ville jeg skrive det ned.