OSLO: Thom Hell har trødd Oslos gater i over 14 år. Bodd 14 forskjellige steder. Og hatt omtrent like mange bijobber. Han har vasket kontorer. Pakket øl for Linjegods og kopimaskiner for Ricoh.
Nå er det bare musikk. I disse dager jobber han med soundtracket til en norsk krim. En drøm for filmfantasten Hell.
Jeg har jo alltid følt at jeg var født til å gjøre filmmusikk, sier han. Og gleder seg over at han kan tillate seg å være mer dramatisk og mer pompøs
— Jeg har jo alltid følt at jeg var født til å gjøre filmmusikk, sier han. Og gleder seg over at han kan tillate seg å være mer dramatisk og mer pompøs.
- Men musikken din er vel ikke typisk "dramatisk"?
— Nei, og det kan fort bli parodisk hvis jeg tenker at den skal være det. Men det skal være mye følelser, og det er jeg flink på, sier han.
Marion Ravn
Resten av 2012 brukte Hell til å produsere andre artister. Blant dem Asker-debutantene Sassybeat, som Hell mener har noe stort på gang. Og dessuten mer rutinerte Marion Ravn, som kristiansanderen ville få fram på en litt annen måte enn folk kjenner henne fra før.
— Jeg ville gjerne at hun skulle finne en litt annen stemme. Litt mer luftig. Man trenger ikke gå ut i hundre hele tida. Det kan bli mer effektfullt å holde litt igjen, sier han.Og selv om folk flest neppe verdsetter betydningen av en god produsent, er hans rolle avgjørende for et godt sluttresultat. Og et demokrati med flere dyktige musikkfolk gir låtene lengre levetid, mener Hell. Som gjerne går litt utover sine egne trygge rammer når han er produsent.
— Jeg synes det er gøy å jobbe med ting som ikke nødvendigvis er i min sjanger. Noe nytt. Og jeg liker den rollen i studio der jeg kan leke litt med musikk.
Ny Hell-skive
Hell jobber også med et nytt solo-album, som han håper blir klart til neste høst. Allerede i sommer begynte han et samarbeid med Kristiansand-produsent Morten Martens. ("En lun og fin fyr, som har en god forståelse for musikk"). Men Hell trives vel så godt med å være i bakgrunnen.
Jeg har aldri egentlig likt å stå foran. Jeg er blitt vant med det, og det går greit
— Jeg har aldri egentlig likt å stå foran. Jeg er blitt vant med det, og det går greit. Men det gikk et par-tre år før jeg kunne gå på scenen uten å kaste opp. Uten å tenke på alt som kunne gå galt.
- Og hva kan egentlig gå galt?
— Alt . Men det er når man skjønner at jorda ikke går under selv om man gjør en feil, at man kan kose seg. Vendepunktet for meg kom da jeg varmet opp for Sting i 2004. Jeg bestemte meg for å gjøre den første låta alene med kassegitar for 8000 mennesker. For å bevise for meg selv at det ikke var noe å være redd for. Og det hjalp, sier han.
- Ikke så breial lenger