ARENDAL: — Det er klart det er en overgang når man blir 40 år og flytter hjem etter 13 år i New York. Men der borte har man hele tiden følelsen av at man er litt på "utlån". Jeg er jo norsk, og jeg er sørlending. Men når man er yngre, har man en større trang til å få det man kommer fra litt på avstand. Så blir man eldre og kjenner en ny trang til å komme tilbake til det kjente igjen, sier Frank Brunner etter å ha tygget litt på spørsmålet om han trives hjemme i Norge.
Bilder fra helt tilbake til slutten av 90-tallet og fram til i dag henger nå på veggene i Arendal og utgjør kunstnerens første separatutstilling i Bomuldsfabriken.
Overgangsfase
Etter 13 år i den amerikanske metropolen følte 41-åringen fra Høvåg at det var på tide å returnere til hjemlige trakter, foreløpig med adresse i Oslo. At utstillingen "Mirror Matter", som tidligere i sommer ble vist på Haugar Vestfold Kunstmuseum, ble til akkurat i denne overgangsfasen, er egentlig tilfeldig. Men den kom på et ganske passende tidspunkt.
— Det var et ønske fra Galleri Haaken i Oslo, som jeg hele tiden har vært knyttet til mens jeg har vært i New York. De og forlaget Aschehoug ønsket å lage en bok og en utstilling som tok for seg arbeidet mitt så langt. At dette kom i stand akkurat idet jeg flyttet til Norge, er egentlig basert på tilfeldigheter, men det passer jo bra, sier Brunner.
Har endret stil
Utstillingen er en midtlivs-retrospektiv tur gjennom Brunners univers. Her sees verk han laget da han gikk på Yale University i Connecticut, det er bilder fra tiden på Kunstakademiet i Oslo og fra Repin-akademiet i St. Petersburg. Utviklingen sees blant annet gjennom motiver fra den gangen han satt detaljfokusert i New York Botanical Gardens og malte planter, til en løsere og friere stil i de senere arbeidene.
— Det som er så fantastisk med å ha en utstilling som dette, med både nye og eldre arbeider, er kombinasjonsmulighetene. Denne utstillingen i Bomuldsfabriken er for eksempel en helt annen enn den som ble vist på Haugar. Dette på grunn av at bildene er satt sammen og gruppert helt ulikt, og det blir et nytt uttrykk hver gang, sier Brunner.
Selv mener kunstneren han har fått en friere stil ettersom han har blitt eldre. Men at det følelsesmessige engasjementet som ligger bak motivene er like sterkt i dag som det alltid har vært. Om ikke enda sterkere.
— Jeg klarer aldri å gjøre noe uten å være emosjonelt engasjert. Da får jeg det ikke til. Det må alltid være en personlig forankring i det jeg gjør, og den har om mulig blitt enda sterkere med årene. Men jeg har gått fra å være ekstremt detaljert og penslet i stilen til å nå jobbe ganske annerledes. Mer åpent og fritt, og jeg liker det bedre. Jeg er ikke lenger så redd for å gå "tom" etter å ha jobbet lenge med en serie bilder, så litt av frykten er også blitt borte, sier han.
Seriebilder
Brunner opplevde et stort kunstnerisk vendepunkt da han begynte å male motiver som vannspeilinger i 2003. Han hadde ifølge seg selv mistet litt piffen på den figurative malerstilen, men så lyset da han fant ut at han kunne male motiver gjenspeilet i vann. Refleksjonsbildene har etter hvert blitt et av hans kjennetegn, og noe han har holdt fast ved.
— Jeg blir så gira, sier Brunner. Og forklarer sin fascinasjon for å jobbe med serier.
— Når jeg først begynner å jobbe med en ting, så ser jeg denne tingen i absolutt alt.
En kofferthistorie
Tidvis har det vært blader, bikuber, mynter og nå er det trapper. Et annet motiv som går igjen er kofferter.
Hva skyldes fascinasjonen for kofferter?
— Det er en ganske morsom historie. Jeg er veldig fascinert av kofferter, de representerer en slags lengsel. Det hele startet faktisk da jeg var 19 år og sammen med min nye kjæreste så en finsk kortfilm i sort/hvitt. Den handler om en mann som drar en gigantisk koffert gjennom en by, ut på landet, videre ut i ødemarken, gjennom skogen og til slutt helt opp på toppen av et høyt fjell. Han drar og sliter med denne kofferten, hele veien og bort fra all sivilisasjon. Da han kommer til toppen av fjellet, endrer kameravinkelen seg til et panoramabilde av landskapet. Han åpner kofferten, og den er tom. På alle fjelltoppene rundt sitter det også en mann med en tom koffert. Deretter lukker hovedpersonen kofferten og drar den videre med seg helt tilbake igjen. Det er en så fantastisk film! Jeg var så fascinert, og ville gjerne dele det med min kjæreste. Da snudde hun seg og sa: "Gud, så kjedelig!", og jeg visste at det forholdet ikke kom til å vare, forteller Brunner.
Og selv om kjærlighetsforholdet tok slutt, så forsvant i hvert fall ikke koffertene eller kjærligheten til kunsten. Og det er utstillingen i Bomuldsfabriken et evig og godt bilde på.