KRISTIANSAND: Publikum ser inn i Gabriel Scotts arbeidsværelse. Her troner skrivebordet med tilhørende stol, bakveggen er fylt av bøker. Dikteren, spilt av Jørn-Bjørn Fuller-Gee, tar plass, og fortellingen kan begynne: «Et menneske kommer til verden, det vandrer rundt …..», slik Scott både åpner og avslutter sin mest kjente roman. Bokhyllene rommer en masse små scener. Her kommer figurene frem, dukkene som både er Markus selv, skomakeren, Kristen, Anders og Karel og Truls og Marie og de andre i uthavnen. Og så vekkelsespredikanten da.

Scenografien er finurlig konstruert og den fungerer godt. Skuespilleren på scenen, Fuller-Gee, er forteller, andre ganger går han i dialog med Markus, noen ganger kommenterer han fra sidelinjen, og så er han jo Gabriel Scott selv. Han snakker litt for lavt av og til. Ordene blir borte. Det samme gjelder enkelte replikker fra dukkespillerne. Lyd forsvinner bak bokhylla. Og det er synd, for Scotts ord er som regel ganske kloke. Dessuten er de ikke for mange. Jeg synes stykket er blitt i korteste laget. Ivar Bøksles musikk er et funksjonelt og vakkert tilskudd til forestillingen.

Giert Werring er solid, både i stemme og som dukkefører av Markus. Fuller-Gee har ofte et drømmende, fjernt blikk – som liksom passer til filosoferingen. Men det blir kanskje i meste laget? Selv synes jeg scenen da han hjelper Markus med å flytte stein til muren i kloven er noe av det fineste i forestillingen. På tross av alt det spektakulære ved scenografi og dukker, blir forestillingen en smule statisk. Kan hende burde Fuller-Gee få utfolde seg mer?

Når roman blir teater, gjøres det en rekke valg. Her er mye valgt bort. Forestillingen hadde tålt mer tekst. Markus’ avskjed med livet er blitt snau, i romanen er den noe av det aller vakreste. For å ivareta humoren, kunne man tatt med Markus’ betraktninger over fargene på bedehuset, for eksempel. Dessuten blir det poenget borte som er så tydelig i romanen, at det faktisk er grådighet, eller hybris, som feller Markus.