Det skjedde noe i forkant av opprettelsen av Cultiva. Noe som er så altfor lett å glemme når vi nå sitter med pengene i fond. På et tidspunkt ga vi fra oss politisk makt, vi ga fra oss råderetten over egne naturressurser. Det er aldri bare positivt det. Og ettertanken bør følge oss lenge. Men, så skal man jo ikke gråte for lenge over spilt melk og heller ikke dvele for lenge ved fastlagte vedtak. I disse Cultiva-tider skal vi være kreative, innovative, nytenkende og visjonære, og jeg vil her gjøre et forsøk. Mitt forslag — min visjon - er at Kristiansand kommune med støtte fra Cultiva skal gå inn for å bygge en vindmøllepark i Kristiansand. Kanskje til og med på Odderøya og områdene rundt Byfjorden. Å bygge vindmøller er noe helt annet enn å bygge boliger. For meg vil det være utbygging for fellesskapets beste. Å bevare egen energiproduksjon er bevaring mer enn bare for bevaringens skyld. Dere kan jo bare se det for dere, byens nye monumenter glitrer og skinner i kveldssola, og «blunker» lett til turistene som kommer i tusentall med båten fra Danmark. Se der har vi byen som tar miljøet og fremtiden på alvor, sier de kanskje. Der har vi byen som ser estetikk i det praktiske, og som ikke trenger verken opera eller geysirer for å bruse med fjærene. Se på vindmøllebyen Kristiansand! Jeg ser det. Som Bilbao i Baskerland har Guggenheim-museet, kan en vindmøllepark bli flaggskipet for en bredere revitalisering av hele byen. Vindmølleparken kan bli selve symbolet på at byen er i ferd med å gjennomgå en transformasjon fra å være et tradisjonelt industrisamfunn til å bli et servicebasert postindustrielt samfunn hvor kultur, innovasjon og en fremtidsrettet miljøpolitikk står sentralt. For hva er vel kulturbyen verdt uten miljøsatsning? Ingenting, spør du meg. For meg henger det sammen som sol og sommer. Er det mulig å få dette til da? Vil det være kostnadseffektivt i det lengre løp? Ja, skal vi tro Enova, organisasjonen som forvalter alternative energiformer i Norge. Potensialet for ny energiproduksjon ved utbygging av vindkraft i Norge er enormt, hevder Enova. Og skal vi tro på forskningen, vil en vindmølle i løpet av sin levetid reprodusere seg 100 ganger i forhold til kostnadene ved fremstilling og produksjon. De fleste vindmøller produserer energi ved vindstyrke mellom 4 og 25 m/s, og med de vindforholdene vi har på Sørlandet vil jeg tro, uten at dette er faget mitt, at en vindmølle med en rimelig god plassering kan produsere betydelige mengder energi. Store vindmøller er blant de største konstruksjonene som utplasseres i norsk landskap, og synligheten vil være enorm. Jeg har tidligere tenkt på dette som et av de mest negative elementer ved vindkraft, for de positive er for meg helt åpenbare. Jeg har ombestemt meg, dette er monumenter, det er en visualisering av fremtiden, og det er til og med vakkert hvis man velger å se det slik. En 2 MW vindmølle vil ha en høyde fra bunn til nav på 60 til 80 meter, og med en rotordiameter på 75 til 80 meter vil hver mølle forvalte et areal på om lag 5000 kvadratmeter. Det er altså ikke småtteri vi snakker om her, men verd å merke seg er at vindmøllene og deres infrastruktur, veier og fundamenter, opptar mindre enn en prosent av arealet i en vindpark. Rom for andre aktiviteter i og rundt parken, med andre ord. I Dagbladet for en tid tilbake kom jeg over en liten sak som hevdet at nordmenn nå sier ja til vindmøller. Basert på en undersøkelse Norsk Gallup hadde gjort for Institutt for økonomi og ressursforvaltning ved Norges Landbrukshøgskole, viser det seg at seks av ti nordmenn nå støtter utbygging av vindkraft, vel å merke i såkalte lite konfliktfylte områder langs kysten. Odderøya og Byfjorden er nok noe mer konfliktfylt, men ideen her lar seg uten problemer overføre til andre områder. To av ti er til gjengjeld villige til å bygge ut i alle områder, også der det er motstand. Men foreløpig synes nordmenn at vindmøller er stygge. Bare fem prosent mener at de er estetisk vakre. Den politiske viljen overgår altså kravet om estetikk. Veldig moderne og veldig positivt, synes jeg, men det er også min menig at vårt forhold til estetikk er i konstant endring. Bare tenk på arkitekturens historie, og bare tenk på moter. Det vakre, slik vi ser det, er en dynamisk størrelse. Hvis vindmøller i Kristiansand fremmes som noe vakkert og viktig, vil øynene våre også lære å se på nytt. I forbindelse med utsmykkingen av Fredssenteret på Vestbanen i Oslo, er det i disse dager gjort kjent at vinneren er den slovenske arkitekten og kunstneren Marjetica Potrc og hennes Self-Sustainable Garden, en selvdreven hage. Hennes idé er å anlegge en hage på taket av den gamle toghallen. Her skal det være et grønt teppe av sukkulenter og ja, nettopp - 12 små, vakre vindmøller som skal produsere strøm (mest på et symbolsk plan) til Nobels Fredssenter. Innovativt og visjonært? Ja, så absolutt. I invitasjonen til utsmykkingsprosjektet la initiativtakerne vekt på at prosjektet skulle problematisere konflikt, og juryens begrunnelse la nettopp dette til grunn. På et metaforisk nivå er det et verk som handler om økologi og forvaltning av ressurser, og det kan danne bakteppe for veldig mange av de konfliktene vi ser i verden i dag - og som vil bli satt på agendaer i fremtiden. Vindmøllene fanger opp og transformerer energi, ikke ulikt fredskapende virksomhet, hevder juryen i sin begrunnelse. Kunstverket (her ser man på vindmøllene som noe mer enn en praktisk og miljøvennlig innretning), fortsetter juryen, har en åpenhet og underfundighet ved seg som gjør at det vil bli stående lenge. Kanskje for alltid? For selv om vindmøllene på Vestbanen antakeligvis ikke vil være i stand til å produsere mer energi enn til lyspærene på Fredssenteret, symboliserer verket noe viktig; nemlig at vi kan tro på alternativer. En annen verden er mulig! Det fins nye måter å tenke energi på. Nye måter å tenke estetikk på. En idé for oss på Sørlandet vil være å se på konstruksjonen av en vindmøllepark som noe mer enn en konstruksjon, se på den som en utsmykking av byen og invitere kunstnere, ingeniører, byplanleggere og arkitekter til å komme med forslag. Slik kan vi kombinere kultur med det praktiske, kultur med det miljøvennlige og det miljøvennlige med det estetiske. Bare tenk på alle de flotte postkortene som vil gå fotograferte, nykokte krabber en høy gang og gi spin-off produkter så fantastiske at selv hollenderne vrir seg av misunnelse. Mulig ender vi opp med noe fantastisk, mulig lar det seg ikke gjøre. Tanken er nå iallfall god. Og ganske i vinden, om jeg nå får si det selv!