MANDAL: Kunsthistorikeren Tone Klev Furnes presenterte i går sin nye bok, En by — fem kunstnere. Den omhandler Adolph Tidemand, Olaf Isaachsen, Amaldus Nielsen og brødrene Gustav og Emanuel Vigeland.

Arbeidet med boka startet i 2000 etter at hun hadde gitt ut en biografi om Amaldus Nielsen. Hun har mottatt forskningsmidler fra Det faglitterære råd, og utgivelsen er støttet av organisasjonen Fritt ord, Vest-Agder fylkeskommune og Mandal kommune.

Det har vært et krevende og interessant arbeid. Og meget nært har hun på mange måter kommet de personene hun omtaler. Ikke minst husker hun en het julidag i fjor, da hun hadde jobbet hele dagen på Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling med papirer etter Christen Tidemand, faren til Adolph:

— Jeg satt med en konvolutt i hånden. Utenpå sto det «Lille Adolphs haarlokk. To aar.» Jeg åpnet konvolutten og ut seilte en liten gylden hårlokk.

Samme ettermiddag var jeg bedt til kaffe hos Amaldus Nielsens barnebarn, nå avdøde Ellen Wangensteen. Idet hun tok imot meg, spurte hun om jeg ville drikke av bestefars kopp. Den var av hvit porselen med bred gullkant øverst. Kaffen smakte ekstra godt den dagen, forteller hun.

Klev Furnes opplyser at gjennom dette arbeidet søkte hun å finne svar på hvilke muligheter disse hadde for å utvikle seg som kunstnere fra midten av 1830-årene - alle fra en landsdel uten kunstnerisk status.

— Jeg har sett på Tidemands tidlige karriere som betydningsfull for at de fire andre fulgte etter. Både Isaachsens og Nielsens rådførte seg med den store kunstner og hans familie, før de sendte sine egne sønner av sted. Skipsfarten, forbindelsen til Danmark og dansk kunst er også viktig her. Slik fikk de allerede som barn inntrykk og opplevelser som ga næring til evner innen tegning og maling.

Brødrene Vigeland begynte sine karrierer på en tid da Mandal allerede var blitt en kunstnerby. De tre eldste hadde uten tvil vært med på å forme interessen, drømmen og håpet om at kunstneryrket var en mulig levevei. De fire mødrene støttet og oppmuntret sønnene. De rådførte seg også med hverandre for å finne de beste løsninger for guttene sine.

Treskjærermiljøet i Mandal og på Vigeland var viktig for brødrene Vigelands engasjement og utvikling. De ble tidlig formet av formuttrykk og stil, og de ble tidlig motivert i konkurransen om å være best.

Spesielt interessant har det vært å skrive om Emanuel Vigeland. Det foreligger ikke mye litteratur om ham. Jeg har brukt lang tid i Tomba Emanuelles arkiv på Slemdal, og kan derfor vise til en del helt nytt stoff om ham, sier forfatteren.

— Tror du dagens mandalitter fremdeles har et sterkt forhold til disse kunstnerne?

— Ja, det har de helt sikkert. Dette er en del av den store kulturarven som er knyttet til Mandal.