TEATER

Fruen fra havet

Av Henrik Ibsen

Regi: Runar Hodne

Ibsenfestivalen

Nationaltheatret

OSLO: Fruen fra havet er dramaet om kvinnen som ikke klarer å gi seg hen til sin ektemann fordi hun er bundet av en mystisk fremmed som gjør krav på henne.

Den fremmede kommer for å hente henne, og hun ber sin mann fristille henne til å ta et eget og selvstendig valg. Han gjør det til slutt, og hun velger ektemannen, i frihet. Dermed kan både hun og han begynne et samliv, noe ikke minst hans barn fra et tidligere ekteskap setter pris på. Moralen — om en kan bruke et slikt uttrykk om et Ibsen-drama - er at et valg bare er gyldig som valg dersom det er foretatt i fullstendig frihet.

Så ulikt andre Ibsen-dramaer ender Fruen fra havet i lykkelig harmoni. Men det blir ikke mindre drama av den grunn, særlig ikke når det løses slik Runar Hodne gjør som regissør og instruktør i denne oppsetningen.

Stedet er Malersalen, den minste scenen på Nationaltheatret. Scenerommet er åpent og lyst. Veggene har dører og vinduer med utsikt til et strand-landskap, kanskje fra Jæren eller Lista. Det lukkede rom ja, men med små åpninger av håp.

Eneste dekorasjon er en stor kvadratisk ramme kledd med blå fuskepels, samt noen kuber i samme stoff som kan fordeles rundt inne i firkanten og fungere som stener til å hoppe på, berg til å klatre i, bord til å sitte ved eller stoler til å sitte på.

Samtlige skuespillere er hele tiden på scenen. Er de utenfor kvadratet er de ute av sinn, er de innenfor er de i aksjon. Her utspilles handlingen, og det lange dramaet er komprimert til en forestilling på en time og 20 minutter.

Det går kjapt og effektivt, med minimalt med overganger. Her kastes dialogen brått fra det ene par til det andre, og alt unødig er kuttet bort. Så også Den fremmede. Det er dristig å kutte ut den personen som setter hele dramaet i gang, men slik Hodne har løst det fungerer det mer enn utmerket. Den fremmede blir til det dunkle inni oss.

Konstellasjonene personene imellom blir veldig klare. Ellida og Wangel, spilt av Per Egil Aske og Gisken Armand, er selvsagt det tydeligste paret, og de fremstår som et nesten alminnelig ektepar som det i alle fall er lett å identifisere seg med - til å begynne med.

Men tydelig blir også paret Bolette og overlærer Arnholm, spilt av Ine Jansen og Fridtjov Såheim, etter som han bruker sin list og lempe til å tvinge Bolette til å si ja til ekteskap med sin gamle lærer. De to blir på tragisk vis ekteparet Wangels kontrapunkt. De symboliserer ekteskapet som handelsavtale.

Andrea Bræin Hovig spiller lillesøster Hilde med så stor uttrykkskraft at hun nesten blir som en hovedperson. Så har hun da også fått siste replikk, og det blir hun som forløser gledeståren hos tilskueren.

Kim Sørensen gjør den veike beileren Lyngstrand til en tragedie i seg selv, stakkaren med dette knekket i brystet som gjør ham ute av stand til noe annet enn å ville bli kunstner, en livsløgn så åpenbar at den nesten hører hjemme i Vildanden.

Med et flott skuespillerlag har Runar Hodne skapt en Fruen fra havet som er med på å løfte Ibsen-festivalen. Sammenlignet med den enormt spektakulære John Gabriel Borkman på hovedscenen, blir stykket nærmest som et motsatt ytterpunkt å regne. Og veldig opplevelsesverdig.

Emil Otto Syvertsen