OSLO: Maken til Peer Gynt-oppsetning som den fire timer lange forestillingen som gikk over tilje på Det Norske Teatret lørdag kveld, har vel knapt vært vist i Norge, eller andre steder for den sakens skyld. Den berømte amerikanske regissøren Robert Wilson har sin stil, sin måte å arbeide på. Hans bærende idé er at teater ikke bare skal være tekst, ord, men at alt, lys, lyd, scenografi, bevegelse og koreografi skal virke sammen til en større helhet, og alle deler skal være meningsbærende i seg selv. Når man ser denne Peer Gynt-versjonen, skjønner man hva dette betyr. Scenen på Det Norske Teatret er enorm. Wilson bruker rommet stort, åpent og nakent. Et hvitt bakteppe gir tusen muligheter til bruk av lys og skygger — og de utnyttes. Kulisser eksisterer knapt, det måtte da være en skigard, et veikryss, en skygge av et fjell eller to, en bauta. Alt er stort, klart og tydelig. Skuespillerne beveger seg dels maskinaktig, eller som marionetter. Andre ganger organisk, sensuelt, men aldri på det vis vi ville si var naturlig. Alt er instruert, formet. Skuespillerne driver ikke med tolkning her, de lever seg ikke inn i roller, de lever ut de instrukser de er pålagt, og slik utvikles det velkjente dramaet om Peer som en serie bilder, vakre bilder, storslåtte bilder, bilder som vil huskes og noen som vil glemmes - det hender de kommer for tett, rett og slett.

Wilson pirker borti og leker seg fornøyelig med noen av våre nasjonale ikoner. Hegstad-tunet blir Eidsvollsbygningen. Nasjonale kostymer antydes. Og slik mange av scenene i Peer Gynt faktisk er ikoner i seg selv, enten det nå er bukkerittet, prestens tale, Åses død, bruderovet eller andre, så får de lov til å stå som det, utført med en slående klarhet både for øye og øre.

Musikken, signert Michael Galasso, leker med hardingfele og andre nasjonale elementer, men blir aldri svulstig, heller ikke parodisk. I lange partier siteres noe som likner veldig på Pachelbels kanon, men med et anstrøk avklanger som vi forbinder med hjemligere trakter.

Muligens fordi han har jobbet med Robert Wilson før, virker det som om Henrik Rafaelsen er mest hjemme i dette scenespråket, i forhold til de to andre Peer-ene; Endre Hellestveit som den middelaldrende og Sverre Bentzen som den gamle. Henrik Rafaelsen har en særegen utstråling, han er keitet og selvsikkert behersket på en og samme tid, han har gjennom sminken et lekende smil, et truende blikk, en mimikk som til tider understreker andre ganger kontrasterer det kroppen eller ordene taler, og dermed oppstår en lun humor som kler hele stemningen på scenen. Det skal ikke stikkes under en stol at første del, med Rafaelsen som Peer, var den aller mest fengende. Andre del, med Hellestveit som Peer i internasjonalt selskap i Egypt, med Anitras dans og i dårekisten, ble en smule nedtur, mens det løftet seg mot store høyder igjen i siste del, med Sverre Bentzen som den gamle Peer, ikke minst i hans konfrontasjoner med Knappestøper Paul Ottar Haga.

Et ensemble på 20 løfter sammen og oppfyller instruktørens intensjoner på en fabelaktig måte. Forestillingen er som helhet en stor opplevelse og vil nok etter hvert sette seg som den man bare må se i dette året, enten det nå skjer i Oslo eller i Bergen under Festspillene senere i år.

Emil Otto Syvertsen

TEATER

Henrik Ibsen: Peer Gynt

Oversatt av Jon Fosse

Regi: Robert Wilson

Det Norske Teatret i samarbeid med Den Nationale Scene