Henning Mankell er en aldeles fremragende krimforfatter som også i vårt land har skaffet seg mange lesere. Men Mankell skriver også barnebøker, han skriver om gatebarn i Mosambik hvor han har bodd i mange år og han skriver om andre kulturer i møte med vår vestlige sivilisasjon. I «Tea-Bag», som kom ut i Sverige i fjor høst, er det de illegale innvandrerne han skriver om. Men også om oss som bor beskyttet her i Norden og som knapt aner hvorfor mennesker fra andre deler av verden desperat prøver å komme hit annet enn for å skumme fløten og begå kriminelle handlinger. Det hører vi stadig vekk.I Mankells bok møter vi kvinnen Tea-Bag som kanskje kommer fra Nigeria. Fra en interneringsleir i Spania tar hun seg nordover til det forgjettede land Sverige som hun har hørt om og der hun tror menneskene vil lytte og kanskje forstå. Men i Sverige har man knapt noen tid til overs for hverandre. I Stockholm bor lyrikeren Jesper Humlin som hvert år gir ut en såkalt smal diktsamling som selger minimalt og som har en ytterst begrenset lesekrets. Nå har han fått forlagsredaktøren på strupen, for oljepenger er investert i forlaget og de investorene krever resultater i form av profitt, ikke kultur. Humlin skal skrive en kriminalroman, får han beskjed om. På en opplesningsaften i Gøteborg møter han tilfeldigvis Tea-Bag og gjennom henne blir han kjent med ytterligere tre kvinner som lever illegalt. I møtet med disse innvandrerkvinnene skjer det noe med Humlin og han bestemmer seg for å arrangere et skrivekurs for å hjelpe dem til å fortelle sine livshistorier. Mankell lar de tre kvinnene fortelle. Leyla, Vera og Tea-Bag gir oss sin tragiske bakgrunn og historien om hvordan de kom seg over murene til fortet Europa og videre til Sverige. Og Mankell engasjerer seg sterkt i disse skjebnene, dypt, inderlig og troverdig. Men så er det at han egentlig vil så mye med denne boken. Han sparker mot selvhøytidelige og verdensfjerne forfattere og kulturkoryféer, mot monopolkapitalen som er i ferd med å overta kulturlivet, i det hele tatt mot alle de utvekster han gjerne så fjernet i sitt fedreland Sverige. Han benytter satiren, han vil også underholde og benytter denne litterære sjangerens vokabular av selvfølgeligheter. Og han vil være alvorlig og medrivende når han gir historiene til Leyal, Vera og Tea-Bag. Det blir så alt for mye denne boken skal romme. Det blir sprikende staur i en bok som virker mindre bearbeidet enn noen roman jeg tidligere har lest fra Mankells hånd. Kanskje skjønner han det selv nå han mot slutten av boken legger disse ordene i munnen på Tea-Bag: «Du hørte ikke stemmen min. Du hørte bare din egen. Du så meg ikke. Du så bare en person som ble født av dine egne ord».Torbjørn TrysnesBokForfatter: Henning MankellTittel: Tea-BagOversatt av Kari BolstadRomanForlag: Gyldendal