Te med Mussolini. USA 1999. Regi: Franco Zeffirelli. Manus: John Mortimer. Franco Zeffirelli. Produsent: Ricardo Tozzi.

Skuespillere: Joan Plowright. Maggie Smith. Judi Dench. Cher. Lily Tomlin. Baird Wallace.

Dette er visstnok en historie med rot i virkeligheten, ført i pennen av den engelske advokaten/forfatteren John Mortimer. Utgangspunktet er tre aldrende engelske damer: Lady Hester Random, snobbete og ironisk inntil vanvidd (Maggie Smith), den naivt oppriktige og dypt kunstelskende Arabelle (Judi Dench) og den hjertevarme og bekymrede, men handlekraftige Mary Wallace (Joan Plowright). De bor i Firence, filmens første år er 1934. Som engelske føler de seg beskyttet i Italia. Da fascistene begynner sine pøbelherjinger, uttaler Lady Hester Random seg slik: "Mussolini ville aldri ha tillatt dette. Dette er anarkister, ikke fascister." Og se så om hun ikke reiser til Roma, får foretrede for Mussolini, og får hans bekreftelse på at de som engelske for evig og alltid vil være trygge i Roma. Du hellige naivitet, sier vi bare. I den videre utvikling er en amerikansk kvinne en meget viktig brikke. Hun er rik, selvbevisst og livsnytende (hun tolkes av Cher, hvem ellers?). Men se: Da de engelske damene under 2. verdenskrig blir internert i en gammel skole, med alle sine snobbete vaner og eksentriske trekk, er det hun, den tilsynelatende umoralske og vulgære amerikanske kvinnen, som får dem ut og betaler det videre opphold på et hotel for dem. Oppi det hele er der også en gutt, sønn til arbeidsgiveren til Mary Wallace. Han oppdras av henne, og er under en slags kollektiv bekymring fra hele flokken. Vi røper ikke mer av denne handlingsmosaikken. Vi sier heller: Det er en stemningsfull og vakker film blitt. Mye av det vakre ligger riktignok i utviklingsstrukturen før fascistene strammer grepet og før den andre verdenskrig er en realitet. Men stemningene er der, hele tiden. Først klinger de av jazztoner og opprømt snakk, så får de en mørkere, mer uviss tone, til sist er stemningene som duften av gamle roser. Men dypest er denne filmen om vilje og håp. Vilje til å være generøs, til å overse feil og fordommer. Å kunne se at andre har imot en, men likevel hjelpe dem når det trengs. Og å besitte håp, håp om at en dag er lyset og friheten tilbake, å ha en form for indre, langsiktig tross i seg. Zeffiellis regi vitner om en dyp forelskelse i Italia. I lyset der, i de brente farvene, i patinaen, i den spesielle italienske livligheten. Men like fullt er det en skuespillernes film: Kremtrioen av engelske ladies, Maggie Smith, Joan Plowright og Judi Dench, tolker sine roller med presisjon og en glassaktig fornemhet. Og Cher viser — igjen - at hun kan mye mer enn å være overdådig fra scenen i Oslo Spektrum. Hun har en rollebevissthet, en slepen beherskelse, en detaljrikdom, som til fulle viser at Oscarprisen i 1988 ikke var en dum tilfeldighet. Sum: Et opphøyd pust av sensommer i november.