Nok er nok, sier kultursjefen i Søgne, og setter foten ned for kommunal støtte til flere poesifestivaler. Og kommunens kulturutvalg har sluttet seg til sjefens forslag og vedtatt av etaten ikke skal planlegge en ny poesifestival i 2001.Det er stor kontrast mellom poesi og økonomisk underskudd. Skjønt poesi — uansett poetisk kraft - har vel aldri hørt til de lønnsomme virksomheter i verden. Underskuddet etter sommerens festival i Søgne er så formidabelt at det smaker mer bittert enn godt er. 200.000 kroner er underskuddet og festivalens totalkostnad er på 600.000. Underskuddet tilsvarer budsjettoverskridelsen.- Styret (for festivalen red. anm.) valgte ikke å etterkomme det man var blitt enige om i utgangspunktet, og etterkom heller ikke rådene fra økonomiansvarlig. Styret hadde et lite ansvarsbevisst forhold til antall engasjerte artister i forhold til forventede inntekter, skriver kultursjef Magne Haugland i en rapport.Det er harde ord fra en byråkrat. Du skal ikke ha mye sans for ordenes poetiske valører for å skjønne at kultursjefen rett og slett er forbannet.Det er ikke noe nytt i at en festival går med underskudd. Snarere ville det vært en kjempenyhet om den hadde lønnet seg, særlig når utgangspunktet er noe så poetisk som poesi. Selv rockefestivaler kan jo slumpe til å gå med underskudd, enten den nå er på Kalvøya eller på Odderøya. Quart Festivalen brukte jo faktisk flere år på å komme opp og stå før den ble så erigert som den har vært de siste par årene.Jeg forstår godt Magne Hauglands ytringer. Entusiasme, iver og glød lar seg sjelden forene med økonomisk realisme, og jeg synes nok de poetiske festivalarrangørene har vært både blåøyde og overivrige, samtidig som de har manglet en smule realisme.Underlige har temavalgene vært de to årene festivalen har foregått. Man startet med fokus på Hans Børli. Og fortsatte med fokus på beat-kulturen og Woodstock. Hvorfor? Jeg synes begge temaene er ganske sære i Søgne-skjærgården. Børli er en flott dikter, men han hører absolutt mer hjemme i granskogene enn på svabergene. Woodstock og beatkultur hører saktens hjemme hvor og når som helst, men henvender seg til et lite utvalg mennesker snarere enn til den brede poesi-interesserte skare.Nisje-festivaler bør vel som regel ha en eller annen form for lokal forankring for å overleve. I så måte har Søgne mer enn Vilhelm Krag, hvis ikke han er forankring god nok. Det har bodd flere diktere i Ny Hellesund, og et utall poeter har vært der på besøk og besunget Sørlandets skjærgård. Dessuten har Søgne sin andel i unge diktere fra andre steder i landsdelen, enten de nå heter Pål Gitmark Eriksen eller Nils Chr. Moe-Repstad, for eksempel.At lokal forankring er vesentlig for et vellykket arrangement ble overtydelig under Genius Loci-seminaret i Søgne ganske nylig. Vel var det ikke noen festival, men det var en nasjonal begivenhet omkring sammenhengen mellom sted og ånd som vil gi gjenklang i mange sammenhenger senere. Og det var så bokstavelig forankret i Søgnes jord at samtlige deltakere fikk jord på skoene. Dessuten gikk seminaret i balanse økonomisk sett.Åse Kleveland sa i sin kulturminister-tid at hun hadde inntrykk av at Ola Nordmann var mer opptatt av å sette i gang nye festivaler enn av å holde de eksisterende gående. Det ser ut til at hun - for mange festivalarrangørers vedkommende - har rett. En annen sak er at det ikke er sikkert at enhver festival som ser dagens lys har livets rett.Jeg tror ikke poesifestivalen i Søgne hadde livets rett, til det var arrangørene for lite realistiske og for poetisk svevende i sine påfunn. Entusiaster og idérike mennesker skal vi ta vare på. Men, som kollega Valerie Kubens pekte på i sin omtale av Filosofidagene i Kristiansand nylig, så må nettopp slike ivrige arrangører være lydhøre for kritiske innspill og være villige til å ta lærdom av mange slags mennesker, også av byråkrater. Mange av dem har ofte god trening i å styre penger.Under årets poesifestival har man brukt 200 kroner i reklame for hver solgte billett. En behøver ikke være byråkrat en gang for å se at det ville bære galt av sted. Og akkurat da er det liten trøst i den ellers så poetiske vendingen om at evig eies kun det tapte.Emil Otto Syvertsen