Roy Jacobsen:
Grenser
Roman
Cappelen Roy Jacobsen har et sterkt og mangfoldig forfatterskap bak seg, og med romanen "Grenser" legger han flere nye alen til sin bredde. Den er fullt på høyde med — kanskje til og med bedre enn - hans mest kritikerroste bok til nå, "Seierherrene" (1991).
Hovedarenaen er Ardennene, grenseområdet mellom Belgia, Luxembourg og Tyskland - men gjennom det en av hovedpersonene forteller om sitt liv under 2. verdenskrig, spiller også Stalingrad en viktig rolle. Nåtidsplanet i romanen er 1960-tallet. Men det meste av beretningen (eller de fleste av beretningene) tilhører krigsårene. Vi møter en anonym fortellerstemme som innimellom henvender seg direkte til leseren og gir visse hint om hva som skal komme og hvem vi skal bli kjent med. Men i store deler av teksten overlater han ordet til andre, først og fremst krigsveteranen Markus som samtaler med sin unge gudsønn Robert. Det er imidlertid ikke noe skarpt skille mellom de ulike fortellernivåene. Markus er belgier, og det er han som har vært ved Stalingrad, tvangsutskrevet av de tyske okkupasjonsmyndighetene. Antinazisten Markus er et av flere eksempler på "det gode i det ondes tjeneste" i romanen, og han kjemper i samme uniform og på samme slagmark som hans egen nazi-troende sønn Peter. Det er et av de sentrale paradoksene i romanen. Mens sønnen følger sin Fører blindt inn i det taktiske blindsporet som den tyske Stalingrad-offensiven viste seg å være, ser Markus både det demoniske i Hitlers ideologi og det slette militære håndverket han selv er satt til å være med å utføre. Han bli derfor av andre tvilere stadig tillagt synske evner. Etter krigen blir han blind, eller - viser det seg etter hvert - han spiller blind. En annen historie handler om luxembourgeren Léon - også han antinazist som blir tvangsutskrevet av Wehrmacht. Hans skjebne er paradoksal på mange måter. Først slåss han i den tyske hæren på Østfronten. Så blir hans divisjon kommandert vestover for å kaste ut fremrykkende amerikanske soldater fra - - Ardennene! Léon befinner seg da altså i sine egne hjemtrakter for i tysk uniform å nedkjempe de amerikanerne som er i ferd med å befri området. Han deserterer, blir tatt og deretter sendt til en tysk fangeleir ved Rhinen. Når de allierte styrkene senere rykker inn i Tyskland, blir han arrestert på nytt, dømt til fire års fengsel av en alliert krigsrett og sendt til en ny fangeleir - i Skottland denne gangen. "Grenser" er en spennende og svært sammensatt roman som først og fremst handler om de uskarpe grensene mellom sannhet og løgn og om hvor vanskelig det er å være et uavhengig menneske og på den måten beholde regien i sitt eget liv. Det at hovedarenaen er et grenseområde i krig, forsterker problematikken. Og når grenselinjen er ei elv der bøndene har hatt eiendom på begge sider i generasjoner, er det ikke gjort i en håndvending å plassere ulvene på den ene siden og fårene på den andre. Virkeligheten står i forvirringens tegn, og på begge sider finner man så vel ulver i fåreklær som får i ulveklær. Romanen rammes inn av kapitler som handler om "grenseoverskridende" broer. Innledningskapitlet er lagt til 1893 og beskriver mølleren Johann Holper som bygde en provisorisk bro over grenseelva Our for å kunne gå tørrskodd fra huset sitt i Luxembourg til mølla si i Tyskland - fem minutter unna. Et stykke prosa som viser Roy Jacobsen på sitt aller beste, og som godt kan leses som en selvstendig novelle. I sluttkapitlet bygges det, etter krigens herjinger, en ny bro over Our - og romanen har fått sin velkomponerte avrunding. Det er imidlertid et viktig poeng, knyttet til hovedtematikken, at det i begge tilfeller er snakk om svært primitive broer. Det er spørsmål om det i det hele tatt kan kalles broer. Byråkratene som skal godkjenne dem, er i hvert fall i tvil. Grensetilfeller altså. Et definisjonsspørsmål. Både grensene og broene illustrerer et "grenseløst", eksistensielt dilemma: "Man har i utgangspunktet bare ett valg, sannheten eller løgnen, selv om begge deler har så mange varianter at noen hver kan forledes til å tro at livet er komplisert". Oddbjørn Johannessen