TOMMY OG GAUPA. FINLAND/DANMARK/LUXEMBOURG. 1998 Regi: Raimo O. Niemi. Manus: Ville Suhonen. Martin Daniel. Skuespillere: Jarmo M¿kinen. Annti Virmavirta. Kristina Halttu.

Barnefilmen "Tommy og gaupa" er spilt inn i Finland, med finsk regissør og finske skuespillere, men er en finsk/dansk/luxembourgs co-produksjon, og den er dubbet smidig til engelsk. Den forteller om den 11, 12 årige Tommy, som blir med sin far, en forsker, til Nord-Finland. Faren leder et prosjekt der grunnidéen er å sette dyr som lenge har vært, eller er født, i fangenskap, tilbake i naturen. Først på programmet er en gaupe. Denne gaupa viser seg, i hvert fall i første omgang, ikke å være skikket til en fri tilværelse. Den settes i bur. Formål: en zoo i utlandet. Men se så om ikke Tommy klarer å åpne buret og sette den fri. Så tetner konfliktene til: Bygdefolket vil ha den avlivet, mens Tommy utvikler en nært forhold til gaupa. Og han får hjelp fra en ung bygde-outsider. Men er det ikke tilrådelig å si. "Tommy og gaupa" er en sterk, flott film blitt. Den anskueliggjør forholdet mellom en gutts åpne sinn og et dyr, hans uforbeholdne kjærlighet til et annet vesen. Og slik sett kan filmen ha karakter av en fabel. Men denne fabelen er satt inn i en hard, hverdagslig ramme. En ramme av konkret realisme, hvori voksne full av praktisk uforstand og voksne som vil det gode, men er svake i karakteren. Og denne ralismen utmyntes etter hvert med en stigende spenningstone, med dramatiske utspill, med sine aspekter av frykt og trishet, og med tydelige menensketyper satt opp mot hverandre. Konfliktene, hele dramastrukturen, fungerer med marg og stødig kraft. Også de humoristiske innslagene er virkningsfulle. Regien har en klar, smidig ro. Musikken, for det meste strykere, er i haramoni med filmens puls og stemninger. Innvendinger? Noen få: Det finnes et par nesten overanturlige tilfeldigheter her, og gutten som tolker Tommy, Jarmo M¿kinen, overspiller iblant. Og i visse tilfeller er det enkelte ganger noe stivt og konstruert over ham. Sum: En film som byr på spenning, drama, humor, tydelige typer, flott natur, og samtidig åpner den opp for en debatt om dyr i fangenskap, samt rovdyr generelt og lovverket mot dem. Innvendigene er for bagatellflekker å regne. Knut Holt