Og: Allen kan fortelle gode, humoristiske og overrumplende historier. En kan dele hans produksjon i tre: De første lett absurde komediene, de atmosfæretunge vittig/kloke filmene om samliv blant intellektuelle på Manhattan, og de rene historiene, som moderne filmatiske utgaver av noveller av forfattere som O. Henry eller Damon Runyon. Denne her er det sistnevnte. Og direkte og brutalt: Det er slett ikke en av Woody Allens beste historier. Jada, mange replikker/ dialoger er vittige. Absolutt. Og mange typer er karikert på en elsverdig-morsom måte, Allen tegner alltid tydelige typer.Og Hollywood-miljøet spiddes med en kjærlig ironi. Woody Allen vet hvor han skal sette inn ironispydet, men egentlig elsker han alt som smaker av filmmiljø og filmer. Det er selve historien som føles for vag, iblant litt stiv, og samtidig litt for lansgstrakt avviklet.Det dreier seg om en avdanket filmregissør, en som i Hollywood kalles «En artist», slik vi i Europa kjenner regissører som franske Truffaut, tyske Fassbinder eller svenske Ingmar Bergman. I Hollywood er «en artist » et skjellsord. Hans ex-kone (Téa Leoni) presser sin nåværende produsentmann (Treat Williams) til å hyre denne vanskelige artisten av en regissør til en nyinnspilling av en førtitallsfilm. En jevn, kommerisell produksjon. Hun mener ex-mannen er den riktige kunsteren til å få frem den rette bystemningen. Nå er det bare dette: Denne regissøren (spilt med mye nevrotiske geberder og hypokonderisk kropps-språk av Woody Allens selv) er en nevrotker som ville tatt «Sort belte» i akkurat dét om det var mulig. Han besitter et høyt utviklet hypokonderi (han har vært inne på tanken om at han lider av både pest og munn — og klovsyke). Under første del av filminnspillingen blir han blind. Intet mindre. Ikke av synsfysiske årsaker. Han har heller ikke svulst på hjernen. Det hele er psykosomatisk. Et stressbetonet traume. Så er da filmen om vansker/konflikter/kollisjoner/dekkoperasjoner/sladder/sjalusi vedrørende filmen og filmens utvikling. Og om hele kaoset rundt: Skuespillere, fotograf, produsenter, agent og haiene som sirkler omkring: Journalistene. Igjen: Woody Allens univers er til stede i form av vittige replikker, tydelige typer, ironisk miljøøbeskrivelse, men selve historien føles for tung i matérien og den utvikles for langstrakt. Men, huh, for all del: Et nest-best produkt fra Woody Allen side, kan være fullt på høyde med hva mange andre vil karakterisere som deres desiderte beste, mest førsteklasses arbeide. Husk det!Knut HoltHollywood EndingUSA 2002. Regi, manus og hovedrolle: Woody Allen. Øvrige skuespillere: Téa Leoni. Treat Williams. George Hamilton. Debra Messing. Mark Rydell.