Tradisjonen tilsier at Idun Theater, Kristiansand Katedralskoles amatørteatergruppe, inviterer til underholdning med farser eller komedier ved årsskiftet. I sin 128. sesong har denne teatergruppen valgt et mer seriøst stykke, en absurd thriller av Harold Pinter. Dette valget stiller store krav til skuespillerne, og de glade amatører innfrir over all forventning.Stykket har en fabelaktig dialog som ved sine mange absurditeter ofte nok kaller på både smil og latter. Samtidig er det noe uhyggelig og skremmende under det hele, og noe av det som gjør denne forestillingen interessant og spennende er at ensemblet klarer å få frem denne uhyggen.Scenerommet er dagligstuen i et kystpensjonat, og her møter vi husets vertskap, herr og fru Boles spilt av Kristian Landmark og Cathrine Birkenes, og den faste pensjonæren Stanley Webber spilt av Jardar Føreland Pedersen. Én dag kommer to nye gjester, Nat Goldberg og McCann, spilt av Roger André Federici og Marius Lien. Til husets mer eller mindre faste inventar hører også sexbomben Lulu, spilt av Siri Andresen.Pensjonatinteriøret er utsøkt fremstilt av truppen bak scenen, det hele holdt i sort, grått og hvitt — en understrekning av det grå livet som tilsynelatende leves innenfor pensjonatets vegger. De to nye gjestene finner på å arrangere fødselsdagsselskap for Stanley. Selv insisterer han på at det ikke er noen fødselsdag. Under festen fortæres enorme mengder brennevin, men sammenbruddet kommer hos den eneste som ikke drikker, jubilanten selv. Hvordan dette arter seg skal jeg ikke røpe, for ikke å frata publikum gleden ved å se selv.Skuespillerne viser stor evne til å gestalte karakterer, og gjennomfører dem hele veien i den nesten tre timer lange forestillingen. Stanley er den underlige fyren som murer seg inne, som aldri tør gå ut, og som vi ikke får vite stort annet om enn at han lyver som sin fortid. Fru Boles er den huslige som ikke skjønner noen ting, og mannen hennes er han som alltid må gå fordi han skal på jobb - som fluktstolvaktmester på badestedet. Virkelig skuespillerkunst blir det når Federici og Lien - som Goldberg og McCann - entrer scenen. De inntar den hver for seg, Federici med uimotståelig sjarme og utspekulert verdensvanthet, Lien med fryktinngytende undertrykt aggresjon, det er så det ryker av fingrene hans hver gang han tar på noen. Og Lulu - Siri Andresen - har sexbombe-takter og er veldig fra Kristiansand, like mye fra Kristiansand som Julie Ege er fra Sandnes.En skjønner at instruksjonen i stor grad har gått på nettopp å skape typene, og her har instruktørene hatt emner som har latt seg bearbeide. Derfor blir forestillingen så god som den er, en Pinter vel verd å se og oppleve, og til å gå hjem å grunne på etterpå.Emil Otto Syvertsen