Vi er i Uglyville. Det er der de bor, feilvarene fra dukkefabrikken, de som har et øye for mye eller en rar fasong og som blir regnet som for stygge til å bli sendt ut til barna i den store verden. En del av dukkene kan likevel ikke la være å drømme om en øm barnefavn.

Problemet er bare at de, som er alt annet enn perfekte, først må komme seg gjennom «Perfeksjonsinstituttet».

Dette premisset kunne muligens ha fungert i en Pixar- eller Disney-produksjon. Dessverre er «UglyDolls» laget av filmskapere helt uten fingerspissfølelse.

Stort sett alt her føles feil. Det søte er så søtt at man får vondt i tennene og det skumle er så tvers gjennom grusomt – hos Perfeksjonsinstituttet risikerer dukkene å bli kastet levende i forbrenningsovner – at de voksne instinktivt vil prøve å holde de små for øynene. Resten er umorsomme vitser, umotiverte sangnumre og plotvendinger som ikke gir noen mening.

Og det sier seg antakelig selv hvilket av filmens to parallelle budskap – «Det er OK å ikke være perfekt!» eller «Kjøp dukker i pastellfarget plysj!» – som ligger til grunn for at den i det hele tatt er blitt laget.