Regi: Kim Bjarke Tekster: Bjarte Hjelmeland, Hanne T. Asheim, Pernille Sørensen, Øyvind Angeltvedt med flere.
Musikk: Tove Kragset og Bjarte Aasmul
Apotekergaarden, Grimstad
Jeg vet ikke om noen som er i stand til å rope «Halloooo» med flere nyanser enn Bjarte Hjelmeland. Enten han er Siv Jensen, gammel dame, bloggeren Jan Morten eller bare seg selv. Halloooo for en entertainer han er. Stor skuespiller med perfekt timing, synger godt, parodierer overbevisende, og han bruker seg selv og sitt eget med stor sjarme.
«Gu kor gøy» er undertittelen, egentlig heter den altså bare «Bjarte». Revyen har — med en del ulike variasjoner - vært spilt for tusenvis i både Bergen og Oslo. Nå i Grimstad. Og visst er det gøy. Men det er faktisk så mye mer.
En nydelig blanding av alvor og skjemt blir det når han i disse skolestreiktider synger om «Mattelæreren» som får beskjed om å gjøre matte mer sexy, om å selge inn faget sitt. Han har en drøm som er villere og mer umulig enn alle de kule og hotte lærernes drøm: Å tenne et ungt hjerte for matematikken. Visen er revy på sitt beste; et nydelig og velplassert spark til all verdens superpedagogikk og alle honnørordene som er så viktige i skolen i dag.
Innledningsvis forteller han om seg selv, om hvordan han som barn elsket å kle seg ut. Å bli skuespiller gjorde veien ut av klesskapet lett. I velkomstsangen begår han de mest utsøkte rim; tenk å få Hesnesøy til å rime på «Gu kor gøy»! Snart er han funksjonær i Sjøfartsdirektoratet og avleverer en drepende kritikk av maleriet Brudeferden i Hardanger - sett fra sjøfartsdirektoratets synsvinkel altså. Barnesuperstjernen Angelina får en vennlig og vakker parodi under tittelen «Even kids got the blues». En film om en saksbehandler i Grimstad kommune er et hvileskjær, yrende fullt av blødmer. Siv Jensen som har fått kalde føtter er politisk kommentar med skarp brodd, nydelig parodi og veldig vittig.
Flyttelasset er en småmorsom og ganske rørende musikalsk historie om å flytte hjemmefra, basert på et knippe åttitallslåter. Et virkelig høydepunkt kom i Oppvekst på Sotra. Ingen sørlendinger behøver å være i tvil om hva en stril er for noe etter denne forklaringen. Parodien med tittelen «Jan Mortens blogg» er nesten infam, og ustyrtelig morsom. Pianoentertaineren er et nytt hvileskjær, før det topper seg til slutt med «Gammel dame innrømmer alt».
Det er Hjelmeland den ubetalelige, som kan si nær sagt hva som helst fra en scene bare kostymet er i orden. Kjempegøy, og en liten lekse om å leve mens en tør det!