Det er den gamle historien om Det gode mot Det onde. Det ligger jo i bunn i mange filmer, mange bøker, utmyntet i mange sjangere. Her som et eventyr, innrettet mot et familiepublikum, i 3D-utgave.
Utgangspunktet er at flere mytiske figurer går sammen som voktere over barn, mot selve "Busemannen". Eller skal vi på sørlandsk kalle ham "Bøken"? Ikke "Bøkken", som østlendinger ville ha sagt, men "Bøken". Figurene er Julenissen, Påskeharen, Tannfeen, den amerikanske Jack Frost, vi har vel neppe noe som likner helt i Norge.
Visuelt, i 3D-versjon , glitrer denne produksjonen. En meget elegant regi, der bevegelser og uttrykk er nøye samstemt, både i action og hos figurer, det hele er som en presis ballettforestilling. Og historien utvikler seg trinn for trinn, det finnes ingen hull, ingen dødpunkter. Men: Filmens vesen mangler varmen som en familiefilm bør besitte. Selv om den er avgjort og absolutt briljant laget, er det ingen julekoselig film. Den er ofte voldsom i stedet for vennlig. Den er ofte dyster i stedet for hyggelig. Faktisk er undertegnede enig i at den ikke bør vises for barn under 7 år, til det er tonen for mørk og enkelte sekvenser for buldrende og dystre.
Men for all del: Det drabelige er tatt hånd om, i form av kompetent action og spenning, både manusmessig og i 3D-utførelse.
De norske stemmene er ujevne. Ikke teknisk, men de varierer fra det tynne og stive til det bredt frodige.