KONSERT
Kristiansand Domkirke
Dirigent: Peter Sebastian Szilvay
Klaver: Sveinung Bjelland, klaver
Ludwig van Beethoven (1770 – 1827):
Prometheus Ouverture
Klaverkonsert nr. 1
Symfoni nr. 1
Konserten torsdag kveld for et tallrikt publikum i domkirken fikk en pangstart full av eksplosiv energi fra Peter Szilvay i det Beethovens ungdommelige Prometheus-ouverture fylte rommet til siste stolpe. Den nokså C-dur-bundne åpningen i klassisistisk stil ga fort etter for lekne synkoper og temperamentsutbrudd en gresk gud verdig under en spenningsladet ledelse. Selv om en fristes til å forvente en videreføring av Mozart/Haydn-tradisjonen i et slikt ungdommelig verk går det ikke mange sekunder før en begynner å høre Beethovens geniale modulasjoner så skjønnsomt behandlet at returen til tonika finner sted før en har fått «hjemmelengsel» – og før Beethoven begynner på harmoniske reise nr.2. KSOs strykere denne kvelden spilte varmt og vakkert, tett og mørk i klangen med utsøkt samspill og en disponering på scenen som gjorde klangbildet både klarere og rundere. Kontrabassene hørtes helt annerledes ut foran prekestolen. Sveinung Bjelland som solist på klaver i Klaverkonsert nr. 1 har mye til felles med dirigenten, en scenemessig intensitet som maner til fordypning hos lytteren. Han besitter en mer behersket energi som får utløp i en briljant teknikk og elegans. Fortissimo-partiene er aldri overstyrte eller brutale.
Klaverkonserten i seg selv er både ungdommelig og lang, og høydepunktet i første satsen er naturlig nok den utrolig intrikate og mesterlige kadenzaen. Den kjente Largoen nøt godt av strykernes svellende non-vibrato fraser som skapte god dramatisk effekt. Tredje satsen var både leken og folkelig men samtidig majestetisk, og samspillet var stø som fjell selv i de vanskeligste partiene.
Etter pausen kom en litt uryddig start på Beethovens Symfoni. nr. 1 før orkesteret fant tilbake til sin tidligere energi. I den følgende sats fikk treblåserne vise sine beste sider i flott samspill og delikat frasering tross noen små urenheter i fløytene. Messingblåserne hang litt etter i verkets tredje sats, men i den fjerde og mest vellykket sats visste både orkester og dirigent å tømme ut det som var igjen av musikalsk energi, og det var sannelig ikke lite.
Szilvays intensitet, energi og dansende, myndig direksjon uten en bevegelse for mye er svært behagelig å oppleve og vi ser ham gjerne på podiet mange ganger i årene fremover. Flott levert!