Roman
Forfatter: Fabiola Santiago
Forlag: Juritzen
«Menn er som parfyme. På et blunk, uten så mye som et streif av ettertanke har jeg enten forelsket meg i dem eller forkastet dem». Slik starter Santiagos bok om menn og parfyme, og det skal bare bli verre.
Boka spinner rundt denne metaforen og tar for seg den kubanske kvinnen Marisols erobringer, med utgangspunkt i ulike dufter. Duften av menn gjør henne «blind av lyst», og slik fortsetter det, med den ene klisjeen mer svulstig enn den andre. Historien, hvis man kan kalle den det, handler om Marisols mange forelskelser, og da spesielt den gifte legen José Antonio. Som om ikke det var nok er Marisol en poet, som opptrer med diktene sine da hun møter denne muskuløse erobreren. Og de elsker og elsker på sted etter sted, «så synkront som bare et par som har vært sammen lenge kan». Det er dampende hett og så pompøst at man skulle ønske det var en parodi. Men dessverre, her mangler både ironi og distanse, og vi får isteden høre om hvordan Marisol husker duften av andre menn hun har hatt og de beskrives en etter en ispedd noen strofer poesi mellom kapitlene. «Du var havets stemme og lenket kroppen min til bølger av skummende lyst», og så videre. Marisol er jo selvsagt også på leting etter seg selv. Hun reiser og forføres, men er en rotløs og ensom kvinne, prisgitt sine elskeres blikk og bedømming.
Dette kan best beskrives som klamt og illeluktende, for å spille opp mot bokas egen metaforbruk. Historien er bygd rundt den gamle legeromanlesten. Boka er spekket med klisjeer og floskler. Vi møter den uoppnåelige forføreren. Her er sex, erobringer og utroskap og det hele sauses i hop med parfymedufter til en uutholdelig lett boksak. Dette er mildt sagt kjedelig. Santiagos bok føyer seg inn i rekken av dårlig chic lit litteratur, noe det finnes mengder av.