"Play" tar utgangspunkt i en virkelig hendelse i Sverige for få år siden: En gruppe innvandrerungdom klarte å stjele, helt åpent, mobiltelefoner fra over 40 andre ungdommer.
De brukte ikke direkte vold, men former for rollespill og ren retorikk.
I filmen bruker de samme metoder, men kanskje går filmen lenger. Deres retorikk har preg av forhørsmetoder, de er vekselvis aggressive og medfølende, iblant deles disse holdningene mellom to av dem. De opptrer nesten som fangevoktere og ungdommene som bestjeles blir som avmektig fengslede. Deres vold er aldri fysisk, den er utspekulert, men fremkaller en dyp uro og angst.
Regissør og manusforfatter Ruben Östlund ("De ufrivillige") skaper en nesten klaustrofobisk stemning og et isnende inntrykk ved å gjengi hva som skjer mellom hva en våger å beskrive som herrer og slaver. Samtidig makter han å utvide perspektivet og si noe om Sverige, og derved også Norge, av i dag. Om våre holdninger, våre oppfattelser, vår naivitet, vår vantro, vår snillisme, våre fornektelser og vår blindhet. Og om vår mer allmenne moral.
Både formen og stilen til Ruben Östlund har ingen fiksheter, ingen smarte trekk, den er nær, observerende og direkte. Iblant faktisk indirekte, men aldri fjern.
Skuespileriet hos ungdommene, flere av dem vil en karakterisere som barn, er forbløffende. Det er ofte som om Ruben Östlund har plassert et skjult kamera og skjulte mikrofoner ved/omkring hverdagslige scener.
En glimrende film, en film som hugger seg direkte inn i et Sverige og et Norge av i dag, en film for engasjement, en film for debatt og en film for lange ettertanker.