Lyden fra soundchecken til kveldens intimkonsert i kjelleren ønsket Rosmarin og Estragon velkommen til et pulserende restaurantlokale. Hos naboen kunne skilte med nesten stinn brakke på en ukedag, og det er fristende å tro at konsertrekken denne høsten var medvirkende årsak til belegget. Et lite tomannsbord sto ledig, og anmelderparet slo seg ned med få centimeters margin til neste bord. Her må man dyrke naboskapets gode ånd og ha forståelse for nærkontakt med servitører som må åle seg forbi til nabobordene.

I serien café på dagen , restaurant på kvelden, framstår Hos naboen som spennende og annerledes. Interiøret er særegent og personlig, og menyen er forseggjort, delikat og språklig lekker. Tekstene i menyen forplikter, for her kan vi lese: Når et måltid er riktig koreografert i en ballett av salt, surt, bittert og søtt, da kan det skje at enkelte biter danser lystig opp på gaffelen. Helt av seg selv . Fine ord, men Rosmarin og Estragon er usikker på i hvilken grad dette sitatet innfridde.

Mens middagsmenyen ble studert, bestilte de to en øl til aperitiff. Flaskene ble satt rett på bordet foran dem. På spørsmål om det var mulig å få glass til heinekenflaske, var det nesten som om servitøren syntes det var et merkelig spørsmål . Etter hvert ble en annen servitør gjort oppmerksom på situasjonen, og glass kom på bordet.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Markens gate 19, Kristiansand Foto: Tore Andr Baardsen

Det er fem forretter, fem hovedretter og fire desserter å velge mellom i kveldsmenyen. Dette er i tillegg til en del småretter. Rosmarin og Estragon ville ha sjømat til forrett. Tigerreker og røkelaks ble bestilt som kick off på måltidet, før lammecarré og indrefilet av okse skulle utgjøre hovedrettene. Ølen sto seg greit sammen med forrettene, og til kjøttet foreslo Estragon en Amarone del Valpolicella, en kraftpakke av en rødvin, men likevel balansert nok til å tåle både lam og storfe .Hos naboen serverer store tigerreker hele, ikke bare halen, og det er et kreativt valg. Det gir et staselig inntrykk på tallerkenen. Smaken minte litt om vår egen skalldyrfauna.

Så mye dyrere hadde det vel ikke blitt med en blodfersk sjøkreps , lurte Estragon på, som også følte tilbehøret ikke var mer spennende enn det måtte være. Litt salat og en slags vårrull med grønnsaker og søt chilisaus er enkelt, men også godt. Rosmarin satt på andre siden av det lille bordet og analyserte sin røkelaksrett.

God laks, men det er liksom ikke mer heller . I menyen sto det listet ruccolagelé, men den geleen var erstattet av salatblader og rømme. Det ble dermed tre bestanddeler på tallerkenen uten den helt store harmonien.

Amaronen som etter hvert kom på bordet gjorde både Rosmarin og Estragon medgjørlige og forventningsfulle til gode kjøttsmaker som skulle utfylle den gode vinen. Det ble en betydelig ventetid på hovedrettene. Langt om lenge kom kjøttet. Lammet til Rosmarin var i likhet med forrige gangs anmeldelse stekt for mye, og mistet derfor mye av sin potensielle saftighet. Rosmarin smakte på tilbehøret.

Gulrotpureen er ikke bare kald, den er iskald. Det er risikosport å servere iskaldt tilbehør på kjølige høstkvelder, og valget overbeviste ikke Rosmarin.

Men kjøttet er mørt, det skal kjøkkenet ha.

Indrefileten til Estragon var stekt til medium minus som bestilt, og tålte den knallrøde kjernen.

Hvordan smakte det? spurte Rosmarin med et carrébein i venstre munnvik. Estragon smattet og analyserte samspillet mellom kjøtt og peppersaus.

Sausen har masse peppersmak, men selve kjøttet kan umulig være hverken saltet eller pepret. Når det i tillegg bare er fint salt på bordet og ikke et mer raffinert maldonliknende fingersalt, blir det en dimensjon som forsvinner i smaken. De sprø aspargesene var imidlertid veldig gode, det samme var røstipotetene, som i alle fall til denne retten danket ut kioskvelteren amadinepotet, som er på fleste restaurantbord for tiden.

Jeg har lyst på ost til dessert , sa Estragon, som fremdeles hadde deilige røde dråper igjen i glasset. Det er spenstig å stille med ostetallerken på menyen, flere burde gjøre det; særlig med tanke på alle de gode ostene som Norge klarer å produsere for tiden. Nå var det ikke noe kortreist tenkning rundt disse ostene, men det lokket likevel Estragon til å prøve. Rosmarin gikk for sjokoladefondanten, som ble servert sammen med is og bringebærsaus.

Det var mindre venting på denne retten, men da servitøren ble spurt om en liten innføring i ostens verden, var det ikke mye å hente.

Har ikke peiling , var det eneste han sa før han snudde og ga seg i kast med andre oppgaver.

Makan , hvisket Estragon, som samtidig oppdaget at den annonserte brien glimret med sitt fravær. Fire oster var blitt til tre, men ingen forklaring. Gorgonzola, talegio og manchego sammen med litt fikensyltetøy smakte likevel godt.

Det er nesten så man kan konkludere med at det kjøres caféstil både på dag- og kveldstid. I alle fall når det kommer til servitørnivået.