Roman
Forfatter: Elin Rise
Forlag: Cappelen Damm
Elin Rise har uttalt at hun selv har blitt kalt luremus hele livet, som hovedpersonen i romanen, Siwa. Hun forsøker å finne den rette, og vil ikke ha sex med hvem som helst før hun er sikker på at hun har funnet ham. Romanen rommer mye nesten-sex og et potensielt morsomt komplott. Kvinner som venter på drømmeprinsen er et ikke ukjent fenomen. For Siwa er ingen er gode nok, og listen over drømmemannens «må ha»-egenskaper blir lengre og lengre.
«Luremus» har fått stor oppmerksomhet rundt lanseringen. Tittelen var nok til å skape debatt om hva sjangeren egentlig innebar. Elin Rises debut lanseres som chick lit. Litteraturkritiker Kathrine Krøger mener chik lit er kiosklitteratur for urbane damer som ikke ville lese kiosk, og som derfor er pakket inn i stive permer av de mer «seriøse» forlagene.
Krøger har nok rett om vi skal bedømme ut fra «Luremus». Sjangeren, som i Norge nådde sin popularitetstopp for fire-fem år siden, spilte etter hvert langt mindre på sex enn på frustrerte vestkantdamers frustrerte liv, mødre med for dårlig tid, karrierekvinner osv. Men «Luremus» er verken det ene eller det andre. Dessverre er historien noe ensformig, som en litt for lang skolestil, og ikke overstadig morsom heller. Språket er monotont og plumpt, og utviklingen i boken mangler høydepunkt. Men Elin Rise er ennå ung. Kanskje er boken ment for liberale tenåringsjenter? Moralen er: «Hun mistet jomfrudommen som fjortenåring og slet i mange år med rykte som billig, mens jeg fikk kallenavnet Luremus. Det var til og med navnet på russelua mi. I tenårene var det meg guttene hadde mest respekt for», eller «nå er det prinsen sin tur til å sale den hvite hesten og komme å lete etter meg». Hva annet er det vel unge jenter tenker på?