Tre generasjoner lesere er fortrolige med tegneseriene om Asterix, Obelix og de øvrige, tapre gallere som holder stand mot Cæsar og hans romere på grunn av en magisk trylledrikk som gir dem gigantiske krefter.
Asterix og hans verden så dagens lys i et tegneseriehefte i 1959 i Belgia og Frankrike. Da forfatteren René Goscinny døde i 1977, begynte tegneren Albert Uderzo å lage tekstene selv. Mange mener at serien aldri ble den samme etter Goscinnys død. Det er de første sju, åtte album som regnes som klassikerne. Det er da også de første heftene franskmennene nå har laget filmer av, dette er den fjerde i serien. Den første kom i 1999, den andre i 2002, den tredje i 2008. Det er også laget flere animasjonsfilmer basert på Asterix-hefter.
Denne filmen bygger både på "Asterix hos britene" og "Asterix og vikingene". Det er horder av nordmenn med her. De ønsker å kjenne Frykten, for de vet ikke hva det er...
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Den på alle måter store Gerard Depardieu spiller Obelix, han som falt i trylledrikkgryta da han var liten. Som tittelen mer enn antyder, Asterix og Obelix havner i England denne gang. Og det oppstår romanser, det stilles skarpt på kultur— og typeforskjeller mellom franskmenn og briter, og det utspilles slagsmål mellom Asterix/Obelix og romerne. Og med digital hjelp blir de kampene hujende og drabelige, alle vil i så måte gå tilfredse fra filmen. Og se om ikke franske Catherine Deneuve spiller den engelske dronningen med avmålt mine og glør under asken, slik hun alltid gjør. Filmen ødelegges nesten av de norske stemmene. De er like synkrone som om når en halt tigger forfølger en turist. Og stemmene høres ofte ut som parodier på skuespillere fra Nationalteatret.
Filmen er både i 3D-utgave og i realfilmversjon. Denne anmeldelsen er basert på realfilmversjonen.