ROMAN
Forlag: Gyldendal
Siste bind i trilogien om Simen og Sofia er kronen på verket; en stramt komponert og meningsmettet roman med sterk og medrivende handling.
Simen er blitt en mann i femtiårene. I det boka begynner har han fått sparken fra sin stilling som sjefredaktør i byens avis. I forrige bok mistet han sin elskede Sofia. Han er fornøyd med måten han har taklet forandringene på og forbauset over følelsen av sorgløshet. Han kjenner på et tomrom «som lignet på savn, men det plaget ham mindre enn ventet». 230 sider senere er situasjonen en helt annen, uten at den skal røpes her.
Simen, Sofia, Bird og Leon har det dreid seg om i de to foregående bøkene, Ifølge Sofia (2001) og Simens stormer (2003). Simen har levd alene i fem år i Etter Sofia, som den nye boka heter. Hun ble fraktet hjem fra Bilbao i kiste i 2002. Bird er flyttet til Minneapolis og Leon til New York. De er dermed så godt som «ute or soga» som det heter hos islendingene. Simen er igjen i den navnløse byen, som nokså lett kan identifiseres som Kristiansand. Dalen nord for byen er åpenbart Setesdal, og stedet med hytte og hus er Evje eller Hornnes.
Handler det om sorg? Om å leve med tapet av den og det man elsker? Kanskje. Men du verden så langt inne den sorgen sitter, og så lite tydelig den er. Eller kanskje er den nettopp tydelig? For hvorfor har ellers Simen begynt å drikke tre glass maltwhisky hver kveld, nøye utporsjonert slik at han takler bakrusen hver morgen. Og hvorfor blir han etter hvert så ustabil i jobben at han rett og slett blir sparket? Samtidig som han fortsatt er den etterspurte journalisten, den hvis artikler politikere diskuterer.
Handlingen er, kort fortalt, at Simen mister jobben. Han får, koblet av avdøde Sofias mor Turi, et forhold til Gerda Hansen, tidligere samboer med Sofias bror og altså Turis sønn Bird. Simen og Gerda tilbringer tid på hytta i dalen, og Gerda kjøper seg til og med et hus der oppe. Hun har hatt en datter som fikk en sønn med en afrikaner som er oppvokst i Liverpool. Datteren er død, afrikaneren bor i Norge. Sannsynligvis har Gerda et forhold til sin avdøde datters mann. Men så tar han med seg gutten og drar til Liverpool. Simen får også et forhold til sin tidligere sekretær, Inger. Og mot slutten av boka får en sterk kvinne ved navn fru Kolbe en ganske fundamental betydning for ham.
Forrige bok hadde tittelen Simens stormer. Det stormer for ham også i Etter Sofia. Et vakkert stup spilte en stor rolle i forrige bok, så også i denne. Det handler vel om å møte utfordringer. En naken svømmetur i vinterelv er påfallende i denne boka. Nærheten til havet er også viktig. Og oppe i dalen ligger hytta på ei øy. Det er sikkert en privat assosiasjon, men for meg ligger der en etterklang av kanskje den viktigste boka i Olav Duuns serie om Juvikfolket (1918-23), I stormen, i denne boka. Det handler om å bevare sin menneskelighet gjennom alt det vanskelige livet byr på. Og på samme vis som Olav Duun trakk samtidens begivenheter inn i romanene sine, gjør Øystein Lønn det på underfundig vis.
Simen sitter på bussen oppover dalen. Marit Larsen synger om kjærlighet på radioen, avbrutt av nyhetene fra NRK. Simen har bestemt seg for å like Marit Larsens sanger om kjærlighet. «Vakkert, tenker han. Bare det. Vakkert. Nyhetene, resymeene fra høyttalerne er over. Førti hovedsetninger som skal forklare klodens tilstand. Marit Larsen gjør et nytt forsøk, men innrømmer at kjærligheten er upålitelig». Lenger ut prøver en lege, en gammel klassekamerat av Simen, å stille diagnosen på ham, men ender med å stille diagnosen på samtiden, vår egen tid: «En ny type krig hvor frontene er overalt. Frontene har sneket seg inn på ditt eget kontor. I dine egne notater. Den finnes på din egen datamaskin. På laptopen. I filene. Den finnes i alle bedriftene, i kantinene, hos konsulentene og hos meglerne. De skjuler det: …. » og så videre. Det er en skarp diagnose, uten konklusjon og uten råd for medisinering.
Simen selv prøver å skrive «Historien om ødeleggelse. En gammel beretning, en av de eldste. De har alltid vært der, bombemennene, i en eller annen forkledning, og de vil alltid være der. Hva de bomber og med hva, har forandret seg, men hensikten har alltid vært den samme. Det har med tro å gjøre. Han frykter dem. Han frykter de troende, og han kommer alltid til å gjøre det. De forvalter sannheten. De er helt sikre på at den er deres. Hvorfor jakter de alltid på den helvetes sannheten? Det fins ikke noe som forandrer seg så ofte som sannheten. Den som forvaltes av troende». Og i denne kampen strever Simen med å være menneske. Les og bli spørrende, og kanskje klok.