KRISTIANSAND : Skjelvende hender. Pusteproblemer. Frykt.
Plateutgivelser og påfølgende konserter har skapt mange ubehageligheter for Anne Marie Almedal i hennes tjue år lange karriere. Fordi fallhøyden er stor når en artist skal formidle noe som er dypt personlig.
— I dag kan jeg faktisk gjøre en konsert uten å føle at jeg skal dø, sier hun. Og ler, mens hun viser med hendene hvordan hun skalv når hun sto på scenen for noen år siden.
— Etter hvert har jeg hatt mange fine konsertopplevelser. Men jeg blir alltid konfrontert med nervøsiteten, og jeg har spurt meg selv mange ganger hvorfor jeg utsetter meg for dette. For det er jo vondt .
Ny plate
I platehylla hos Almedal står klassikerne tett. Og på stuebordet ligger hennes egen "Memory Lane". Den er splitter ny, men likevel full av musikkhistorie. Bassist på plata er Danny Thompson, som blant annet har spilt med Tim Buckley, John Martyn og Kate Bush. Lydteknikerne John Wood og Keith Grant har jobbet med artister som The Beatles, Cream, Dusty Springfield, og ikke minst: Nick Drake. Den unge visepoeten som døde anonym og ulykkelig under tragiske omstendigheter i 1974, men som siden har engasjert og inspirert utallige låtskrivere. Inkludert Anne Marie Almedal.
Til og med miksepulten som ble brukt i studio i London, har en historie. For eksempel gikk Pink Floyd-klassikeren "Dark Side of the Moon" gjennom bordet, før den endte opp i femti millioner platesamlinger over hele verden. Altså: For musikknerder er "Memory Lane" en gullgruve. Men Almedal har ikke brukt velrenommerte navn for syns skyld. Hun har gjort det for å få fram sjela i musikken. For å få låtene sine akkurat slik hun vil ha dem. Luftige. Varme. Innbydende.— Det handler om den søken jeg gjør som musiker, å prøve å nærme meg det ideelle lydbildet. Og det er ikke lett. Det er faktisk veldig vanskelig. Men disse gutta har en spesiell ballast, og de fargelegger musikken på en måte som få andre klarer. De varmer den opp og får den nær. Og det er en fantastisk anerkjennelse at de har sagt ja til å være med på dette, sier hun.
Her er en anmeldelsen av Almedals siste plate
Det nye albumet lanseres nøyaktig 20 år etter Almedals aller første plateutgivelse: Velvet Belly-skiva "Colours". Jubileet passer godt inn i historien om den nye plata, siden den, som tittelen antyder, handler mye om nostalgi.— Det er litt skremmende at det har gått 20 år, men det føles som et naturlig tidspunkt for å stoppe opp litt. Tenke over hvor jeg har vært og hvor jeg er i dag. Jeg har prøvd å konkretisere følelser og hendelser fra livet mitt på denne plata. For det er først når man får distanse til ting at man forstår hvorfor ting ble som de ble, sier 40-åringen.
Velvet Belly
Almedal ble en del av Kristiansand-bandet Velvet Belly allerede i 1990. Da platedebuten kom to år etter var hun 20 år, og hadde ingen store ambisjoner for bandet sitt. Velvet Belly fikk imidlertid et publikum både i Norge og utenfor landets grenser, og Almedal ble tatt inn i en verden der ingenting var som hun var vant til. En verden med mange sene nattetimer, mye reising og få holdepunkter.
— Jeg ble nok litt revet med av det livet. Og jeg var kanskje en drittsekk til tider. Jeg glemte å ta vare på både meg selv og andre. Jeg levde i en "her og nå"-tilværelse som venner og familie ikke hadde bruk for, og kanskje heller ikke satte så stor pris på, erkjenner hun, og forteller at hun trengte en tøff fasade for å kompensere for det tandre, det innadvendte, det poetiske, som kom ut i sangene hennes.
( Artikkelen fortsetter under bildet )
— Jeg kjenner meg igjen i artister som balanserer en følsom kunstnerisk side med å være tøff på utsiden. Og jeg var nok mye tøffere den gangen enn jeg er nå, sier hun. Og mener hun egentlig ikke hadde så mye valg.- Jeg kom inn som eneste jente i et band med sterke menn, som alle var eldre enn meg. Og det var jo et hardt liv. Det er ikke mange som tar vare på deg i en sånn situasjon.
— Ensomt?
— Ja, det var det. Jeg drev kanskje litt bort fra de tingene som hadde holdt tak i meg og gitt meg verdier i livet.
Ensomhet
Etter hvert ble det interne uenigheter og krangling i Velvet Belly, og bandet ga ut sin siste plate i 2003. Året etter flyttet Almedal tilbake til Kristiansand, og siden da har hun gitt ut tre soloplater. Ensomheten hun tidvis opplevde i Velvet Belly, er fortsatt noe av det hun frykter mest. Derfor har hun sørget for å holde den på avstand.
— Jeg tenker at noe av det verste som fins for meg, er å være alene. På mange måter har jeg lagt opp livet mitt slik at jeg slipper det, sier hun. Og forklarer sitt sterke behov for trygge rammer.
— Jeg vokste opp med en familie hvor alle var veldig nære hverandre, og jeg føler at jeg ble avhengig av det trygge fundamentet rundt meg, sier hun.
Men sterke bånd har som kjent en stor svakhet. De etterlater store tomrom når de blir brutt.
— Noe grunnleggende forsvant fra fundamentet mitt da jeg mistet min far for åtte år siden. Det var en helt annen opplevelse enn jeg kunne forestilt meg. Vi mistet en vital ingrediens i familien, og rollene måtte redefineres. Noen ble sterkere, noen ble svakere, og vi måtte ta vare på hverandre med en ny tilnærming, forteller hun, og forklarer at hun også fikk et nytt syn på samholdet hun hadde tatt for gitt.- Jeg så verdien tydeligere, og jeg har forsøkt å ta det videre til min egen familie, sier hun. Og sikter til ektemannen Nicholas Sillitoe og deres to barn. Sillitoe er også produsent på "Memory Lane", og Almedals nærmeste musikalske samarbeidspartner. For de fleste høres det kanskje ut som risikosport å gå på jobb med ektefellen, men Almedal og Sillitoe har funnet en formel som fungerer.
— Det er klart det kan bli litt klaustrofobisk. Man kan ikke flykte når jobben går hånd i hånd med familielivet. Men vi er blitt ganske flinke til å takle den situasjonen. Vi har lært oss å begrense aggresjonen, eller fortvilelsen, eller hva det måtte være, sier hun.
Mørket
Almedal slipper sjelden lytteren helt inn til beinet i sangene sine. Hun setter klare grenser for hvor mye hun vil utlevere.
— Jeg tror egentlig tekstene mine har fortalt mye om meg, kanskje mer enn jeg hadde tenkt. Men jeg er opptatt av at det ikke bare skal være meg og min historie. Jeg skriver også for at sangene skal bety noe for
andre. Det er først når de gjør det, at de begynner å leve ordentlig, sier hun. Og konstaterer at en plate med Anne Marie Almedal inneholder mange kontraster.
— Da jeg var yngre ønsket jeg å være mer konsekvent. Jeg ville være én type person. Jeg strevde med at jeg var så sammensatt. Nå liker jeg den bredden. Og det gjelder humøret også. Jeg kan være veldig lett, og veldig tung.
Og det er naturligvis først og fremst tungsinnet som finner veien til musikken.
— Det er et visst mørke i måten jeg skriver på og måten jeg synger på. Men jeg synes gjerne det kan være mørkt, hvis det er ærlig. Hvis det er nært og åpent. Hvis det kan hjelpe lytteren til å gå inn i egne følelser og se ting klarere i sitt eget liv. Da kan mørket også være oppløftende. Og ingenting er bedre enn det.