Kim Hiorthøy (f. 1973) debuterer herved som skjønnlitterær forfatter på Oktober forlag. Hvis du drar kjensel på navnet, er det kanskje fordi du har sett Hiorthøy på TV, eller fordi du har hørt musikken hans et sted, eller så har du sett illustrasjonene hans til filmplakater, platecovere, kunstbøker, barnebøker og så videre. Nå er multikunstneren ute med boken Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig. Den handler om Kim og vennene hans, om kjærester og ikke-kjærester. Tittelen viser noe av Hiorthøys naivistiske stil. Her er det viktigere å være morsom og rar, enn å komme til noen egentlig erkjennelse.Gjennom 45 korttekster skildrer han en tilværelse der de største utfordringene består i å tenke på forskjellige ting, åpne døren når noen ringer på, tegne en sau, være sammen med andre eller bare å få lyst til å gjøre noe i det hele tatt: «En morgen våknet jeg og forstod at jeg ville løpe. Men etter å ha kledd på meg og kikket rundt i huset en stund, oppdaget jeg at jeg ikke hadde lyst likevel. Jeg satte meg ned på en stol og kikket ut i luften og ventet på at noe skulle skje. Etter en stund begynte jeg å gråte. Langsomt ble alt vanskelig.» Hiorthøy formulerer en slags postmodernistisk livstretthet, der det ikke lenger er så nøye hva som foregår, hva som beskrives — fordi alt er i bunn og grunn like gøy og like trist, like enkelt og like håpløst: «[...] Jeg reiste meg og fant en avis og begynte å bla i den for å se hvilke filmer som gikk, men etter en stund kjente jeg at jeg bare ble vemodig og at jeg egentlig ikke hadde lyst til noe som helst.» Dessverre forflater bare denne typen skriverier tilværelsen ytterligere. Tekstene virker apatiske og tilfeldige. Forfatteren viser så godt som ingen vilje til å dvele ved situasjonene, eller søke meningen i sine egne utsagn. På den måten fyller han oss med likegyldighet, flirer og trekker på skuldrene av alt som er vanskelig: «Hei, sa hun. Kan jeg komme inn? Klart det, sa jeg, har du lyst på kaffe? Jeg vil heller kysse deg over hele kroppen, sa hun. Det er greit for meg det, sa jeg. Kaffen kunne vi jo drikke senere. Det var noe jeg bare hadde foreslått i ørska, kan man kanskje si, uten å være klar over konsekvensene. Skuffelsene, nederlagene. De vil ingen ende ta.»Det er et problem at tekstene utgir seg for å være både tankefulle og fyndige, for jeg opplever dem ikke som annet enn hule og midlertidige. Den gode effekten av et plutselig utsagn varer ikke: «På hjørnet av Kirkegata og Revierstredet, på en trafo-boks, har noen skrevet Det er dette jeg har vært redd for hele tiden med grønn tusj.» Det som mangler i denne teksten (sitert i sin helhet), er evnen til å gå videre med spenningen, inn i det som fascinerer betrakteren. Istedenfor blir han stående og peke mot trafo-boksen, som et stumt vitne.Men så var det det da; her finnes også særegne og flotte tegninger. Kim Hiorthøy har utvilsomt en bra strek. Tegningene samspiller dessuten på en fin måte med noen av tekstene. Bare så synd at de er 11 i antall, mens tekstene altså teller 45. Dette får meg til å ta boken på alvor som skjønnlitteratur; uten at den innfrir noen forventninger av den grunn. Jeg foreslår i stedet at dette er en tendensiøs utgivelse fra Oktober, og konstaterer at Hiorthøys gode navn og rykte allerede har solgt boken inn på listetoppen hos bokhandlere i hovedstaden.BOKForfatter: Kim Hiorthøy Tittel: Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig Tekster og tegningerForlag: Oktober Pål Gitmark Eriksen