Hennes søster dør og testamenterer sine tre barn til henne. Den eldste er rundt de femten, de andre ti og fem år gamle.
Hun behøver ikke påta seg dette flunk nye ansvaret, hun kan gi det til sin eldste søster. Hun på sin side er vel det nærmeste en kommer en profesjonell mor. En slags alle mødres General Patton-mor.
Helen påtar seg oppgaven.
Bunnplattformen i denne filmen er søt. Og filmens overordnede mål er søtt.
Det finnes et par, tre replikker med fresende gnist i, men mye er svært på det jevne: Filmen er mer hektisk enn fiks, mer ståkende enn spirituell.
Og det følelsesmessige engasjerer lite. Når filmen skal være alvorlig, blir det en hul, liksom-seriøsitet. Når den skal røre ved hjertene våre, blir det som om du tømmer ei boks hermetiske pærer utover stuebordet.
Kate Hudson som Helen har talent, friskhet, utstråling nok til å bekle en hovedrolle som dette. Her sliter hun. Det skyldes ikke henne, men manuset.
Dette treffer kanskje helt unge jenter, men vi er ikke sikre om de opprinnelig var ment som målgruppen.
Terningkast: 3
USA 2004. Regi: Garry
Marshall.
Manus: Jack Amiel. Michael Begler. Skuespillere: Kate Hudson. John Corbett. Joan Cusack. Helen Mirren. Hector Elizondo.