KRISTIANSAND: Det er en pussig liten forestilling uten ord, med én skuespiller/dukkespiller på scenen, en annen usynlig i bakgrunnen.
Salen på Aladdin var full av forventingsfulle småbarn — de fleste i førskolealder, og de lot seg raskt fange inn av det som foregikk på scenen. Francois Juszezak kommer inn på scenen, som maler med pensel og palett. Han begynner å male på et stort lerret bak seg, og det han maler blir levende etter hvert. Historien er nokså absurd, en type absurditet unger har veldig sans for. Rundt meg kunne jeg høre dem viske og tiske om hva som foregikk, de gjettet på hva som ville skje etter hvert, de søke forklaringer på det uforklarlige, de kommenterte hvis de syntes noe var litt nifst, og de jublet henrykt når bevegelsene til skuespilleren eller en av dukkene ble rare og morsomme. Francois Juszezak har bygd forestillingen opp uten ord, men til gjengjeld nynner han en liten enkel melodi. Og sannelig nynnet de ikke med alle sammen etter hvert. Slik sett er denne forestillingen - som spilles to ganger også i dag - et godt eksempel på at det finnes teaterformer som appellerer sterkt til barn. Mens det nok kan være en utholdenhetsprøve for de voksne, hvis ikke de har glede av naive små-absurditeter. "Le paysage dans la boulloire"
La Tortue Magique, Frankrike
Av og med Francois Joszezak og Annie Korach
Emil Otto Syvertsen