Peter Serck:
Sarkofag
Roman
Cappelen
Peter Serck har valgt en betegnende tittel på sin nye roman, "Sarkofag". Innholdet brer en fobisk stank av innestengt kulde og ensomhet. Også i denne boken er temaet av eksistensiell karakter. Handlingen består vesentlig av hovedpersonens dystre tankespinn. Det kretser omkring liv og død, kunst og kultur, fortid, nåtid, krig, fred. Tankene til et menneske uten fast forankring og pågangsmot, og med en formørket virkelighetsoppfatning. Romanen innledes med et tilbakeblikk. Hovedpersonen Katrin står ved gjerdet i den hvite brudekjolen og venter. Hun hører kirkeklokkene. Fornemmer alt i et grelt og kaldt lys. Hvorfor gifter hun seg med Even i dag? Det er ingen stemning av nyforelsket lykke i Sercks fremstilling. Katrin står fortsatt utenfor seg selv og oppfanger dystre signaler fra omgivelsene. Etter en tid flykter hun; bort fra arbeidsplassen, og fra samlivet med Even. Slår seg til alene på en gård, tar senere inn på hotell, men glir bare lenger inn i isolasjonen. Hennes irrasjonelle handlingsmønster får fatale følger; hun tipper over lovens grenser. Peter Serck formulerer seg sterkt og stilsikkert. Innlevelsesrikt og begripelig skildrer han indre kulde og fjernhet. Med sitt presise ordvalg makter han å trekke diffuse tanker og fornemmelser helt opp til overflaten. Så vel stemningsskapende fjernhet: "..en flokk ungdommer passerte — hun hørte dem rope (og visste at hennes egen ungdom var forbi)", som tvilrådig leting: "Jeg er treogtredve år, jeg er ikke lenger helt ung. Hva skal jeg gjøre? Hvem skal jeg bli?" "Sarkofag" er ingen lystig underholdningsroman, men en deprimerende dyktig dybdeboring i et komplisert sinn. Finpusset til forståelighet, og til dels gjenkjennelse. Hannelore W. Langstrøm