Surferosa

Idrettsplassen kl. 17.15Som en knallhard gymtime startet Surferosas konsert friskt og økte etter hvert. Låtene deres, som på debutplata «Shanghai my heart» høres anmassende ut, er live både spenstige og mektige. Diskoheavy, med andre ord. Live høres hver eneste sang ut som en potensiell single. Frontfigur i gymdrakt og whohoo-hylende vokalist, Mariann Thomassen, har utviklet seg fra å være den irriterende, skrikende lillesøsteren til å bli en rutinert frontfigur som styrer Surferosa-speedbåten rett tilbake til det grelle åttitall. Og de fire mennene i bandet følger på med en rutine og dyktighet som bare kommer når band har spilt svært mye sammen. Godt er det også å se at den verste åttitalls-stylingen har veket til fordel for klær de ser ut til å være mer komfortable i. Surferosa har med tiden blitt et av landets mest gjennomførte og stilsikre band. Koreograferte gitarbevegelser, egen armdans for publikum, gjestedansere og utbrodering av sangene gjør Surferosa-konserter til en dynamisk opplevelse, til tross for at tempoet holdes konstant høyt. Med en så proff diskomaskin på scenen får man heller bære over med at frontfigur Mariann snakker dustete engelsk til publikum mellom låtene, og at hun stadig hyler whohoo oftere enn sunt er. For Surferosa har blitt meget bra.