BYGLAND: — Joda, jeg holder på med en ny bok - om den usynlige kvinnekunsten. Oppgaven min er å vise hva kvinner har gjort opp gjennom årene for gjenbruk og ombruk. Hvordan de i materialknapphetens tid fikk ressursene til å strekke til.Dette sier Annemor Sundbø, kvinnen som nærmest er blitt synonym med lusekofter og strikkeplagg. Arbeidet med den nye boka er foreløpig ikke kommet så langt, ennå må hun nok ha to-tre år på seg.Så mye ferie blir det ikke for Annemor Sundbø. Men hun fikk da med seg en uke på Korfu.- Og den var nesten jobbfri! Jeg hadde nemlig et tilløp til et museumsbesøk - men så var det heldigvis stengt! Og ellers løper jeg etter sauer og mater ender når jeg ikke jobber med bok eller oppskrifter, ler hun.Det er dirrende varm sommer over Ose. Så man skulle tro det ikke akkurat var høysesong for tykke strikkeplagg. Men hos Annemor detter det folk inn stadig vekk. Enten det er bobiltyskere i dongerishorts eller døler som skal slå av en prat.- Stemmer over skulderen!

I fjor kom boka «Lusekofta fra Setesdal», et underholdende og velskrevet produkt som nådde godt ut over de strikkendes rekker. Førsteopplaget er utsolgt.- Den ble godt mottatt. Alle her i dalen vet jo hva som er rett når det gjelder slike ting. Her mener de det 100 prosent - jeg har ennå ikke møtt en tviler i dalen, smiler Annemor. Derfor er hun ekstra glad for de entydig positive signalene.- Da jeg satt og skrev, syntes jeg at jeg hørte stemmer over skulderen min hele tiden. Det er jo ikke så lett å komme utenfra og jobbe med slikt. Men jeg tror de er glade for det fokuset som blir rettet mot lusekofta, sier hun.At boka nå oversettes til engelsk, er langtfra tilfeldig. Den er nemlig beregnet på det amerikanske markedet - og det er stort. Det er flere setesdøler i Amerika enn i Setesdal!Lusekofte og boots!

— Jeg var bortom på norsk høstfest i Nord-Dakota, og hadde i grunnen ventet å se noen temmelig amerikaniserte greier. Og så viste det seg at de var mer tradisjonsbevisst i stilen enn oss nordmenn, sier hun.Sammensetningen av tilbehør kan imidlertid være temmelig annerledes enn det vi er vant til. Da Vazelina Bilopphøggers skulle opptre med lusekofter, cowboystøvler og hatter, viste det seg at det satt mange med det samme utstyret nede i salen!Annemor lette under USA-besøket etter lusekoftas opprinnelse. Og visste at to skreddersønner fra dalen hadde tatt turen over Atlanterhavet. Hun fant kista deres - men den var tom.Da var det morsommere å bli viet tre helsider i det store strikkebladet Interweave Knits. Bladets utsendte var på åpningen av en utstilling i Norge der også kongeparet dukket opp.- Jeg ble så overrumplet da jeg så dem der at det eneste jeg kom på å si til hilsen, var «hei»! Noe journalisten selvsagt tok utgangspunkt i artikkelen! Jeg følte forresten at kongeparet var svært interessert. de ga seg god tid, sier hun.- Hvordan ser du på strikkingens fremtid?- Jeg tror ikke strikking er på vei ut, heller på vei opp! Men vi ser ikke så mange barn og unge med strikkegensere lenger. Dette kan henge sammen med at rommene er mer oppvarmet. Men jeg føler at som stasplagg er strikkede plagg på vei inn. Dior lanserte for eksempel for en tid tilbake etnisk strikking plukket fra mange land. Men jeg føler at få unge kan strikke. Og derfor hadde Norges Bondekvinnelag det store strikkeåret i fjor der de lærte fjerdeklassingene å strikke.Påvirket av latviske plagg?

En pussig ting er det forresten at klestradisjonene i Setesdal har mye til felles med baltisk håndverk. Annemor kan fortelle at det bodde en stor baltisk familie i Bygland på 1700-tallet. Det er uvanlig med to korte stakker slik det er i Setesdalsbunaden, og dette er noe man har felles med et spesielt sted i Latvia.- Det var adskillig båttrafikk over til de baltiske land, og man hadde et ordtak som lød «alt det fine kommer fra Riga». Bygdesoga forteller at denne familien på Bygland ofte deltok i barnedåp, og mange i dalen var nok sugne på å ta opp nye ideer i klesveien, sier hun.