18-årige Nazli (Sara Sommerfeld), som bare kaller seg Sara, bor i en blokkleilighet i en stor by i Sverige. Hun bor sammen med sin far, som er enkemann, og sin eldre søster. Faren og den avdøde moren var innvandrere fra Iran, Nazli er oppvokst i Sverige.Konflikten er klassisk: Nazli tenker, føler og oppfører seg som en svensk ungdom. Hun gjør opprør mot farens forsøk på å tre sin kultur som et nett over henne. Faren har hva han kaller sine æresbegreper, og han vil at datteren skal gifte seg med sin fetter, et menneske som har dyr bil, dyre klær og egen videobutikk. Den andre søsteren går svært villig med på å gifte seg med en mann faren har valgt til henne. Nazli har ingen føelser overfor sin fetter, dessuten nærer hun gryende varme for en 20-årig svenske ( Alexander Skarsgård, sønn av Stellan den Store).Ikke skal vi her inngående berette om dette dramaets utvikling. Men vi konstaterer: Dette er konflikter det med all tydelighet er mange av i Skandinavia, og i Sverige har vi sett at det har endt med drap, kalt noe så uhyrlig som æresdrap. Filmen går direkte inn i en slik konflikt, viser den, lar oss føle den. Men filmen går slett ikke så langt som visse autentiske hendelser har gjort i Svergie. Filmen er langt, langt mildere, den rører ved både hjertet og tanker, men det frembringer ikke raseri og smerte, til det er den for sympatisk, for vennlig, for lys. Men i sin sympatiske form peker den likevel på konfliktene på et redelig og treffsikkert måte. For eksempel sier faren: «Du gjør en narr ut av meg». Sara svarer: «Jeg vil bare leve på mitt vis, som en vanlig ungdom». Og faren utbryter: «Jeg har ofret alt for deg og din søster». Sara svarer: «Men jeg vil ikke at du skal være en martyr for min skyld». Faktisk kan deler av denne konflikten overføres til vanlige svenske og norske forhold/familiesituasjoner også. Nemlig dit hen at faren gjør den fatale feilen å tror at hva som var og er riktig for ham og hans kone, slett ikke behøver å være riktig for datteren.Filmen har en rekke dyktig gjennomførte scener, scener av påtakelig temperatur, men som er anonyme i sitt vesen. Men faktisk, anonymitet kler konflikter av et slikt gehalt som her: Det er konfliktene som er det essensielle, ikke regissørens personlige artisteri. Sara Sommerfeld har følsomme uttrykk og et troverdig kroppspråk som Nazli, Alexander Skarsgård får sagt mye med både sin taushet, sin mutthet og sine smil. Tipper vi har en kommende storhet, her. Som helhet: Redelig og velgjort om dagsaktuelle konflikter, laget av Reza Bagher, en av de unge svenske regissørene hvis foreldre er innvandrere. Vinger av glass.Sverige 2002. Regi: Reza Bagher. Manus: Reza Bagher. Nathalie Drago. Produsent: Peter Kropénin. Skuespillere: Sara Sommerfeld. Alexander Skarsgård. Rafael Edholm. Said Oveissi. Aminah Al Fakir. Josephine Bornebusch.