De er elskere, det skulle vært dem. Men Helen giftet seg med en annen. Kanskje var det et barn som aldri ble født, kanskje var det et behov for trygghet. Kanskje var det det som gjorde at det ikke ble Svend og Helen. Ikke helt. I dag, på sin 80-årsdag, utgir Nordisk Råd-vinner Øystein Lønn sin nittende skjønnlitterære bok og sin ellevte roman, Fluktens nødvendige blindveier .
Det handler om Helen, en begavet musiker og bratsjist, men også en flyktning. Og om politimannen Svend, som er utro tjener og hjelper flyktninger uten asylgrunnlag med husrom og falske pass.
De to treffer hverandre årlig. Jeg elsker alt som gjentar seg, tenker Svend . Jeg elsker alt gammelt.
Det er et møte de gleder seg til. Men forfatteren insisterer på avstand. Møtet mellom Helen og Svend framstår seremonielt, i sterk kontrast til ordenes påstand: Det som hadde skjedd var vanlig sex. Dessuten en nærhet som de seksuelle barbarene ikke orket å skrive om.
Karakterene utfordrer hverandre stadig til å la seg forføre av andre,i en slags lettsindig raushet, eller kanskje heller i en selvdestruktiv erkjennelse av at ingenting varer.Dialogene preges av uklare meldinger, karakterene snakker forbi hverandre. Den eventuelle forståelsen mellom dembryter ikke igjennom til leseren. Vi må nøye oss med å stå på utsiden av det som utspiller seg mellom dem.
På samme måte hviler det noe uvirkelig over landskapet. Vi befinner oss muligens i en sørlandsby, men noe skurrer. Det er noe fremmedartet over landskapet, et drag av noe sydlandsk, kanskje, et tilslørende lys, også dette i kontrast til det ordene forfekter som kjent og kjært.
Det ville være feil å kalle formen barokk, selv om det ville være kjærkomment å trekke parallellen til Bach, som Lønn stadig vender tilbake til som en referanse, men her er ikke mye pompøsitet. Fortellerstilen er økonomisk, men også villet villedende og slett ikke alltid mettet med mening. Oppramsingene er insisterende, nesten irriterende. Men uroen formen skaper, brytes mot det vakre, poetiske og mot det filosofisk presise.
Ut av språkets rytme, de gjentakende temaene og de brutte setningene — og, enda mer, ut av den brutte meningen - trer en fortelling om å leve fordekt fram. I det lille og i det store.
Det er en fortelling om sjalusi, lyst og lengsel i en liten verden. Og en fortelling om å være fremmed og utsatt i en stor verden. Om at flukt er historiens opphav. Om at tiggere tigger om et vanlig liv. Om at vi alltid befinner oss blant overbeviste bombemenn.
Og om at alt på et tidspunkt har en avslutning.
Akkurat da håpet han at Helen hørte på Johann Sebastian Bach. Han ønsket at hun skulle være i en katedral omringet av Bachs intrikate bebudelser, som er smertefulle, angrende, hjemløse og med de små, abrupte og bratte tonestiger som tar slutt. Bach vet når det er slutt, tenkte Svend.