Rune Slyngstad:

Rune Slyngstad mener damene regjerer i 2015.

Susanne Sundfør platecover.jpg

1. Ten Love Songs

Susanne Sundfør

29-åringen fra Haugesund debuterte i 2007. Dette er Susanne Sundfør sitt fjerde studioalbum, og hun blir bare bedre og bedre. Forgjengeren, «The Silicone Veil», var litt kryptisk og innadvendt med den vidunderlige «White Foxes» som høydepunkt.

Her er hun tilbake med en ti spor lang serie med knallgode låter som funker bra under første lytting, og som gror seg fast som store lytteopplevelser underveis. Hør bare høydepunktene «Accelerate», «Kamikaze» og «Delirious». Ikke nok med det; hele albumet er proppet til randen av sterke låter der sorg og ekstase går hånd i hånd. Pluss noe midt i mellom.

Tittelen «Ten Love Songs» har mange fasetter. De ti låtene handler nemlig ikke bare om lun og deilig forelskelse, men også om kjærlighetens mange nedturer som sårbarhet og frykt. Susanne Sundfør formidler dette på en besnærende måte. Med sin sterke stemme kan hun velte et lass over oss med følelser både den ene og andre veien. Ikke rart at hun er i ferd med å bli veldig stor i Storbritannia og i mange andre land.

For her åpner hun seg opp en smule. Susanne Sundfør er både personlig og almengyldig. Med «Ten Love Songs» har hun nådd enda flere lyttere, og hun kommer til å nå enda flere med det klassiske poputtrykket og de velproduserte låtene som hun leverer her. På årets beste album.

**Hvem mener du har levert årets beste plate?

Diskutér i kommentarfeltet under.**

JuliaHolterPlatecover.jpg

2. Have You in My Wilderness

Julia Holter

Det er litt det samme med Julia Holter fra Los Angeles som med Susanne Sundfør; nemlig at hun åpner seg mer og kommuniserer bedre enn før. Låtene og strukturen er enklere enn ved tidligere utgivelser. Akkurat det betyr ikke at dette er en enkel og umiddelbar poputgivelse, men det er lett å føle ved første lytt at dette er et album man får lyst å høre på om og om igjen. Julia Holter og hennes musikere leverer i alle fall et album fullt av gode musikknoveller der tekst og musikalsk utforming går hånd i hånd til en formidabel enhet.

KaceyMusgravesPlatecover.jpg

3. Pageant Material

Kasey Musgraves

En miks av country og pop. Kacey Musgraves (27) fra Texas hørtes veldig bra ut på forgjengeren, «Same Trailer Different Park». Her er hun enda bedre med et sett med låter som glir unna som balsam for øret med musikk for hjerte og sjel.

Det høres så lett og lekent ut. Vi snakker om et naturtalent som har skrevet låter siden hun var åtte år. Slentrende og forførende fra førstelåten «High Time» til hun nærmer seg slutten med «Cup of Tea». Dette er herlig og veldig bra, men likevel neppe det beste albumet Musgraves kommer til å lage.

FatherJohnMistyPlatecover.jpg

4. I Love you, Honeybear

Father John Misty

Han heter egentlig Josh Tillman. Amerikaneren var en gang en av de store stemmene i det flotte bandet Fleet Foxes. Nå kaller han seg Father John Misty, og det fins en rekke med gode grunner til å lytte på ham.

Her leverer han i alle fall et sett med drømmende, sfæriske låter som løfter tankene ut av hverdagen og inn i en smakfull og delikat lytteopplevelse som veksler mellom nakne popviser og orkestrerte låter.

Stemmen til Father John Misty har autoriteten som skal til uansett stilmessige grep. Dette er hele veien nydelig musikk levert av en mester som kombinerer humor, tristesse og melankoli bedre enn de fleste.

OddNordstogaPlatecover.jpg

5. Dette landet

Odd Nordstoga

Når jeg hører på sangene i «Dette landet» får jeg lyst til å gå turer i skog og mark, gå på fjellet og fiske med makk og dupp i et vann med sprelsk ørret. Jeg får lyst til å være glad i Norge, men likevel uten fremmedfrykt med stengte grenser.

Jeg får lyst til å gå både hit og dit, og være snill og god, men likevel være kritisk til det mange av våre egne og verdens politikere holder på med og bestemmer seg for. For Odd Nordstoga (42) har levert sitt aller beste album så langt med tekster og melodier som gjør at det både er godt og vondt å være norsk i dette landet.

ErlendRopstadPlatecover.jpg

6. Det beste vi får til

Erlend Ropstad

Denne artisten fra Vennesla viser økende kreativitet for hver utgivelse. Dette er hans tredje og siste album i en trilogi der han synger på dialekt. Han danderer og mikser elektronikk inn i et spennende og organisk lydbilde med låter som enten er desperate, pågående og utfordrende, eller så leverer han sløye og inderlige viseballader som med den Lou Reed-aktige, «En sang til».

Erlend Ropstad er en av våre aller mest spennende artister akkurat nå. Her beviser det han igjen.

RonSexsmith platecover.jpg

7. Carousel One

Ron Sexsmith

Ron Sexsmith fra Ontario i Canada er 50 år. Til tross for det kunne han ha vært sønnen til Paul McCartney. Han fører arven etter McCartney på en besnærende, elegant og forførende måte; enkelt og greit. For dette er classic pop, melodiøst og fengende, framført med en lidenskap for kunstformen som er uimotståelig om du liker slikt.

Han har gitt ut plater siden begynnelsen av 90-tallet, og det er så fint å høre på de melankolske popsangene til Sexsmith at det er en fryd for øret og hjertet.

Jason Isbell platecover.jpg

8. Something More Than Free

Jason Isbell

En skikkelig singer/songwriter. Sterke låter i mange fasetter. Noen er lavmælte, mens Jason Isbell trår til som en ekte rocker andre steder. Han er fra Alabama, og fram til 2007 var han medlem av det flotte bandet, Drive-By Truckers.

36-åringen har vokst seg stor som soloartist etter det, og med dette albumet framstår han som en av de beste sangskriverne i sporene og røttene etter Neil Young, Springsteen og Jackson Browne. Herlig!

Mew Platecover.jpg

9. +-

Mew

Danske Mew har holdt på i nærmere 20 år. Deres episke og monumentale rock har aldri vært bedre enn på årets utgivelse. Albumet satt langt inne, og dette er deres første album på fem år. Mektig og pompøst med et lydbilde og en produksjon som er fylt til randen av smektende effekter. Heftige rockelåter og innsmigrende ballader avløser hverandre med Jonas Bjerre sin superlyse stemme på toppen. Eventyrlig vakkert!

TeWaterboys platecover.jpg

10. Modern Blues

The Waterboys

Etter noen litt spesielle utgivelser, er endelig Mike Scott og hans Waterboys på rett spor igjen. På de første albumene fikk bandet et stempel som The Big Music. Vi får mye av det på «Modern Blues», som merkelig nok er innspilt i Nashville. Ikke så mye country her, men derimot et fint knippe med sterke låter anført av den unike og energiske stemmen til Mike Scott. Dette er moderne blues.

Gunn Hilde Erstads topp 3

kendrick.jpg

1. To Pimp A Butterfly

Kendrick Lamar

Det har blitt utgitt flere gode hiphop-utgivelser dette året, men det er kun én som virkelig sprengte grensene for sjangeren. Kendrick Lamar skapte et album som vil stå solid plassert i musikkhistorien. Hans sjangerkombinasjon henter elementer fra fortid til nåtid med frijazz, funk, soul, r&b og hiphop.

Tekstene omhandler sterke temaer som rasisme og politikk samtidig som vi får et innblikk i Lamars egne tanker, selvhat og demoner. Hans teknikk og timing som rapper er mesterlig, og en helt særegen sound gjør han til den beste. Detaljene er mange – ikke alltid like vakre, men veldig effektfulle.

Steven Wilson.jpg

2. Hand. Cannot. Erase

Steven Wilson

Dette er andre gangen Steven Wilson havner blant toppen av listen for beste album. Porcupine Tree-medlemmet har vokst til å bli en av vår tids musikalske genier, og «Hand. Cannot. Erase.» er enda et solid bevis. Dette konseptalbumet kan beskrives som et stykke kunst hvor Wilson blander alt fra progressiv rock til pop, melankoli og lystighet, det rolige og det eksplosive. Han har fortsatt med seg a-laget av musikere med Guthrie Govan i spissen på gitar.

Wilson har en egen evne til å gi musikken en nerve og ærlighet som svært få artister klarer å skape. Dette er rett og slett hjerteknusende vakkert.

cover jamiexx.jpg

3. In Colour

Jamie xx

Soloprosjektet til tidligere The XX-medlem Jamie xx blåste oss alle av banen i sommer. Med albumet «In Colour» smeltet han sammen det beste fra UK-rave sine glansdager med dagens elektronika, soul og pop. Den allsangvennlige, feststemte og svevende låten «Loud Places» og den lystige «I Know There's Gonna Be (Good Times)», ble den gode lyden av sommeren 2015. Jamie xx leverte med dette et detaljert og modent album forut for sin tid uten å være for særegen. Navnet på utgivelsen passer perfekt da han tar oss med inn i et variert, detaljert og fargerikt lydlandskap — kremen av nåtidens elektronika.

Roy Søbstads topp 3

FatherJohnMisty_ILoveYouHoneybear.jpg

1. I Love You, Honeybear

Father John Misty

Inntil 2012 spilte Joshua Tillman med indiefolk-heltene Fleet Foxes og ga ut dystre album under eget navn. Men med "Fear Fun" fremsto han som en helt ny artist. Nå kalte han seg Father John Misty og musikken hans var mye friskere – og veldig mye morsommere – enn noe annet han hadde vært involvert i.

På "I Love You, Honeybear" skriver Tillman melodier som et enmanns Beatles og de mest sarkasmedryppende tekstene på denne siden av Randy Newman. Og sammen med Jonathan Wilson bader han sangene i orkestrert vellyd. Sjelden har det giftige virket mer forførende eller det vakre mer urovekkende.

Jason Isbell platecover.jpg

2. Something More Than Free

Jason Isbell

Sangene til Jason Isbell er veldig spesifikke. Settingen er det amerikanske sør og karakterene er slike han kjenner, forstår og bryr seg veldig om: hun som fikk barn alt for tidlig, han som aldri forlot stedet han ble født, paret som ikke lenger snakker sammen. Alle lever med valgene de en gang tok.

Isbell slo gjennom med "Southeastern" i 2013. "Something More Than Free" har sterkere melodier, større arrangementer og et lydbilde som er litt mindre country og litt mer rock. Men fremdeles handler det til syvende og sist om sangene. Og ingen skriver bedre, mer meningsfulle enn Jason Isbell akkurat nå.

BobDylan_ShadowsInTheNight.jpg

3. Shadows in the Night

Bob Dylan

Den største låtskriveren av dem alle har plukket 10 sanger fra den mest dypblå delen av repertoaret til Frank Sinatra. Han har strippet dem for luksuriøse orkesterarrangementer og spilt dem inn med sitt tvers gjennom smakfulle femmannsband. Og der en ung Sinatra sang med staut, maskulin kraft, synger 73 år gamle Dylan med den stemmen han har igjen: rusten, skjør og sårbar.

Tilnærmingen får for alvor frem de eksistensielle kvalitetene i klassikere som "Autumn Leaves" og "That Lucky Old Sun". Er man først disponert for nattlig weltschmerz, er dette lytting av aller mest saliggjørende slag.