Nils Harald Sødal er på scenen i to og en halv time. Han gjennomfører med glans. Foto: Erik Berg, Den norske opera

Sødal er på scenen i to og en halv time og synger nesten hele tiden. Melodilinjene er langt fra selvsagte, og tekstmengden han har pugget er enorm. På urpremieren lørdag gjennomførte han med glans og fikk vel fortjent langvarige ovasjoner ved teppefall. Antakelig er det hans største rolle til nå, og han gjennomfører med bravur.

Det samme må sies om resten av ensemblet, i særdeleshet Marita Sølberg som Solveig, Ingebjørg Kosmo som mor Åse og Kari Kleiven som Anitra. Samtlige medvirkende gjør flotte rolletolkninger ut fra de forutsetninger verket gir.

Nils Harald Sødal er på scenen i to og en halv time. Han gjennomfører med glans. Foto: Erik Berg, Den norske opera

Jüri Reinveres musikk gir dessverre ikke aktørene alt for mye å glimre med. Sangpartiene er resitativiske, uten klare profiler. Etter tre timer opera er det ikke en eneste melodilinje som har festet seg i sinnet — og det sier noe om hvor godt gjort det er å synge dette.Orkestersatsen dominerer, meget velspilt, men det blir nesten lammende. Noen få øyeblikk fremstår som helt utsøkte, Åses død og møtet mellom Peer og Solveig på slutten, det skjer der musikken nesten svinner i stillhet. Reinveres tonespråk er fritonalt, mange vil nok kalle det atonalt, men likevel er det på sett og vis romantisk.

Komponisten har selv skrevet librettoen og det er som om han ikke helt stoler på tonenes formidlingskraft. Hvorfor må Solveig synge ”Jeg er lykkelig”? Det kan da tonene meget vel uttrykke? Teksten er platt i forhold til Ibsens original, og den er overtydelig. Operaen er en fryd for øyet med et enormt ensemble i fantastiske kostymer og en utsøkt elegant scenografi. Regien fungerer bra, men første akt er svært stillestående.

Det var tendenser til buing i salen denne premierekvelden. Muligens provoserer det noen at man ”tukler” med Ibsen på denne måten. Men dette er Reinveres Peer Gynt. Og hans forsøk på å legge samtidskritikk inn i verket fungerer godt i andre akt, særlig i scenen fra Marokko. Den store slaktescenen i Roma med Peer som massemorder får ikke den sterke effekt den kunne ha, muligens fordi den rett og slett drukner i musikk? Akkurat i år vil jeg faktisk heller anbefale Nationaltheatrets Peer Gynt.