Forfatter: Aatish Taseer Forlag: Versal
En studie i islams mange ansikter, av religiøst og politisk samrøre, om lengselen etter en far.
Journalisten Aatish Taseer (f. 1980) fra London har reist gjennom den muslimske verden, fra Istanbul og Damaskus i den ene enden via Mekka til Teheran og Lahore i Pakistan i den andre. Det er en reflektert ung mann som gjør det som i romantikken vil blitt kalt en dannelsesreise. Han er på leting etter kjernen i islam, etter å forstå en religion som han ikke har noe nært forhold til, men som han tilhører gjennom faren. Men faren har vært fraværende i omtrent hele hans liv. Ved reisens slutt vil Taseer lete opp sin far i Pakistan. Reisen har dermed to mål, men som han skriver, det private viste seg å være tett forbundet med religiøse og historiske strømninger.
Om jeg skulle dra noen slags konklusjon av hans mange observasjoner, opplevelser og utallige samtaler med mennesker fra alle samfunnslag og flere generasjoner, må det bli, ikke uventet, at islam er et hus i strid med seg selv. Det er uendelig langt fra det strenge prestestyret i Iran, med sine rigide avstraffelser og subtile makt over landets borgere, til den avslappede holdning til religionen hans fars sosiale sjikt i Punjab står for. For ham er islamsk ekstremisme like giftig som ekstremismen til IRA. Mellom disse holdningene til islam finnes alle slags varianter, og ikke minst alle slags blandinger av religion og politikk. Noen av disse kombinasjonene er dynamitt, men gjennomgående er det de sterke motsetningene i den muslimske verden som slår meg i Taseers jevnt over gode og interessante, slik vi kjenner det fra kristendommens historie i vår del av verden.
Et gjennomgående trekk er underlegenhetsfølelsen. Muslimene erindrer ennå de tapte slag da de ble kastet ut av Europa, de ydmykes av Palestina— og Irak-krigene, de lider under den sterke påvirkningen fra vestlig levesett. Her må vi søke noe av forklaringen på opptøyene etter Muhammed-tegningene. Forfatteren er tilfeldigvis til stede da Danmarks ambassade i Syria blir steinet. Som Taseer påpeker, det er paradoksalt når representanter for en religion som påberoper seg å være basert på fred og medfølelse, pisker opp et vilt raseri i den samme religionens navn.
Forfatterens far er Salmaan Taseer, kjent forretningsmann i Pakistan og politiker i landets nest øverste sjikt. Han er nå guvernør i Punjab. I 1980 skrev han en biografi om sin politiske mentor, Zulfikar Ali Bhutto, og i den forbindelse skulle han intervjues av den senere kjente indiske journalisten Tavleen Singh. De innledet allerede samme kveld et forhold, men for Taseer var det i lengden umulig å bli i forholdet, både fordi han var gift fra før og fordi Singh kom fra en gammel sikh-familie, mennesker som fortsatt sørger over fradelingen av Pakistan.
Nettopp ved ankomsten til Pakistan finner forfatteren noen av de dypeste motsetningene. Landet er en konstruksjon basert på ideen om at felles religion ville samle og binde sammen etniske grupper og identiteter. Islam skulle bygge bro over alle ulikheter. Det var en utopi, landet er i ferd med å gå i oppløsning. Muslimer var de nok, men de falt tilbake på regionale, lingvistiske og religiøse ulikheter, skriver Aatish Taseer.
På det private plan finner Taseer sin rike far med en ung og vakker kone, en stor flokk imøtekommende halvsøsken og vennlige slektninger. Men noe nært forhold får han ikke til sin far, som i det splittede Punjab helst bør holde en halvindisk sønn på avstand. Den lange reisen ender her den kvelden Benazir Bhutto blir drept, i romjulen 2007. Kanskje var det Al-Quaida. Muslim mot muslim. Det er forståelig at Aatish Taseer en slik dag ikke er mer religiøs enn da han dro ut, og like hjemløs i historien, men – i danningsreisens tradisjon - klokere.