Nordic Tenors gir sanglig valuta så det holder. En konsert med de tre dyktige tenorene som nå har samarbeidet i ti år, er først og fremst en musikalsk nytelse fra ende til annen, dernest er det underholdning av det underfundige slaget, ispedd store mengder selvironi. Halvannen times julekonsert med Nordic Tenors i Kilden lørdag kveld ble halvannen times kveik for ørene og trening for smilebåndene, gjenhør med en masse velkjente toner og tekster, men faktisk også noe ganske nytt og til nå uhørt. Dessuten var konserten forsynt med de lekreste arrangementer, noen av dem ganske avanserte både harmonisk og rytmisk. Det var kort sagt en julekonsert som appellerte til musikalske gourmeter. Og slike er det tydeligvis nok av i byen: Kildens store konsertsal var fullsatt til siste sete.

Jan-Tore Saltnes, Roald Haarr og Sveinung Hølmebakk er velskolerte sangere. Hver for seg representerer de ulike stemmevalører og de klinger fenomenalt godt sammen. I en tid har de samarbeidet med det svenske ensemblet Neumann Strings som består av tre unge damer på henholdsvis to fioliner og cello, en norsk kontrabassist samt Tobias Neumann på gitar. Sistnevnte er også fellesskapets arrangør, og det en meget dyktig og avansert sådan.

Konserten er ledd i en omfattende turné med hele 31 konserter på en måned. Programmet er spekket med velkjente juletoner, alt fra det norske til et internasjonalt repertoar, ikke minst presenterer de et stort knippe amerikanske julesvisker på en særdeles tiltalende måte.

Strykerne innledet stilig med «Vinteren» fra Vivaldis «Årstidene» hvoretter de tre tenorene bokstavelig talt «smalt til» med Joy to the World. Deretter bar det raskt videre i gospeltakter før en skikkelig norsk jule-medley føk av sted. «Hark, the Herald Angel sing» førte ut i en internasjonal kavalkade med Russland, Hawaii, Tsjekkia, Finland og Zimbabwe var representert, ikke uten snert og humor, til det hele forløstes i en antydning «rev bak øret» — What does the fox say.

De tre driver gjøn med hverandre, hvem er best, hvem er først, hvem er viktigst i ensemblet – det er et gjennomgående og spøkefullt tema, likeså hvem skal få synge solo? Eller hvem skal holdes utenfor når saken er en duett? Slik gikk det til når «That’s what Friends are for» ble servert, til stor underholdning for salen. Det samme gjelder måten ting gjøres på, som når Santa Lucia blir koreografert slik at de tre herrene illuderer Lucia-piker på en henrivende måte. Til avveksling får Neumann Strings scenen alene, for eksempel i en Julepolska från Dalarna, eller når cellisten sang den vakre svenske julesangen «Himlen i min favn». Over halvveis i programmet ble publikum aktivisert i en smule allsang, også det faktisk ganske vellykket, før en Disney-medley ledet mot slutten og den nær sagt obligatoriske «O helga natt» - om den noen ganger skulle være med så måtte det jo være med tre flotte tenorer på podiet.