Forlag: Pax

Norsk historie gjennom de siste hundre årene, med vesentlige spørsmål om folkestyrets fremtid.

Hva er det viktigste som har skjedd i Norge de siste hundre år?

I sin bok «Frihetens århundre» tar historikeren Finn Olstad utgangspunkt i 1900-tallets kamp for det politiske demokrati. I virkeligheten er det en utvikling av grunnleggende betydning for oss alle. Vi har vært igjennom vanskelige faser med stor arbeidsledighet og fattigdom. Vi har sett hvilken betydning arbeiderbevegelsen hadde som frigjøringsprosjekt. Både for den enkelte arbeidstaker i industrien og for samfunnet.

Men hva nå? Etter hvert gikk arbeiderbevegelsens hegemoni tapt, noe som ble særlig merkbart fra 1980-årene. Verden ble ikke lenger forstått i lys av klassemotsetninger og klassekamp. Til nød overlevde det marxistiske klassebegrepet i akademiske og andre isolerte miljøer, skriver Olstad. Politikkens grunnlag har endret seg, mer fundamentalt enn da arbeiderne forlot Venstre.

Vi står mot slutten av den periode Olstad skildrer med innsikt og fortellerlede, foran et tidsskille. Partiene har endret seg betydelig i løpet av de siste ti årene.

Og det er når denne påstanden fremsettes at det er naturlig å spørre om hvorvidt vi er tjent med dagens partiflora. Nå viser meningsmålinger at velgerne distanserer seg fra enkelte partier, særlig de mindre, mens vi til gjengjeld har fått et stort Fremskrittsparti, basert på Anders Langes ideer om kamp mot skatter og avgifter og offentlige inngrep. Etter Olstads mening er det et uttrykk for partisystemets krise. Og for den distanse vanlige mennesker opplever i forhold til parti og byråkrati. Folk vil ikke bli styrt av en byråkratisk elite.

Det er et av de vesentligste spørsmålene i den politiske debatten som Olstad gjør til et sentralt tema i sin bok. «Vi er ute av kurs», skriver han og fortsetter: «Frihetens århundre har, uten at vi trenger å romantisere, betydd økende frihet for folk flest. Kan det fortsette i en tid da flere tegn peker i retning av en innsnevring av det politiske folkestyret?»

Det er en grunnleggende problemstilling. I dag gir det parlamentariske demokrati dårligere vilkår for å uttrykke folkemeningen enn noen gang siden innføringen av forholdstallsvalg i 1919. «Det kan», skriver Olstad «være grunn til å spørre slik Johan Sverdrup gjorde for 150 år siden, hvem skal være herre i huset, folket eller autoritetene?»

Olstad er en dyktig historiker, med mange vesentlige arbeider bak seg. Denne gangen fanger han oppmerksomheten ved å skape en historisk helhet som munner ut i en del vanskelige og påtrengende spørsmål om veien videre. Er makten i velgernes hender, eller er det den til en hver tid sittende regjering som bestemmer gjennom sitt byråkrati?